Citizen Kane

Citizen Kane er filmen som av det britiske filmmagasinet Sight and Sounds kåringer, har toppet listen som verdens beste film de siste 50 årene. Filmen ble regissert av Orson Wells i 1941, og er hans debut i regissørstolen. Sjangeren regnes for å være et slags mystisk drama, men vi finner også tysk ekspresjonisme, samt det som kanskje var forgjengeren til film noir. Det finnes utallige tolkninger av denne filmen, og det vil være hensynsløst, om ikke umulig, å prøve å konkludere rundt denne filmen. Likevel vil jeg gjennom denne analysen prøve å nøste opp i hva som gjør filmen til det den har blitt, og drøfte hvorvidt den faktisk er verdens beste film.

Citizen Kane handler kort fortalt om livet til avisgiganten Charles Foster Kane (spilt av regissøren selv, Orson Wells). Filmen åpner med hans død, og hans siste ord ”Rosebud” viser seg å bli meget betydningsfylt for den videre handlingen. Reporteren Jerry Thompson (William Alland) får i oppdrag å finne ut hva dette ordet egentlig betydde, og går i gang med undersøkelsen. Han starter med å lese gjennom mr. Thatchers personlige memoarer om Kanes barndom og videre forretningsliv. Vi får vite at han levde med sin familie i stor fattigdom, helt til en stor gullmine blir oppdaget på familiens eiendom. Lille Charles ble tvunget til å reise fra sin familie til mr. Thatcher hvor han skulle lære å leve i en mer sofistikert verden. Når han fyller 25 år, tar han over sin egen økonomi. Det kommer også frem at han her kjøper avisen Inquirer.

Videre snakker han med Mr. Bernstein (Everett Sloane) som forteller om hovedpersonen vår i en mer personlig tone. Bernstein hadde arbeidet tett med Charles Kane personlig, og forteller om hvordan han arbeidet i avisen sin, og hvordan han forholdt seg til presseetikk.

Den neste personen som får uttale seg er Jedediah Leland (Joseph Cotten), som også arbeidet nært med den avdøde giganten. Vi får her vite mer om Kanes privatliv, om ekteskapet med Emily Monroe Norton Kane, (Ruth Warrick), presidentens niese, om hvordan han møtte Susan Alexander og deres forhold. Kane går også inn i politikken og mye tyder på at han blir guvernør i New York, før han blir utpresset av sin største konkurrent; Jim Gettys (Ray Collins). Han truer med å gå til media med forholdet til Susan, hvis ikke Kane trekker seg fra valget. Kane velger likevel å fortsette, og ekteskapet med Emily går dukken.

Reporteren går videre til Susan Alexander Kane og får hennes versjon av historien. Hun forteller spesielt om ekteskapet, om hvordan han bygget en opera kun for henne, og om hvordan de ble mer og mer frastøtt. Til slutt går hun fra ham, noe som gjør Kane helt fra seg.

Til slutt snakker vi med butleren (Jack Morton), som forteller om hans siste ord; Rosebud. Reporteren konkluderer med at dette ordet bare er en manglende bit i et større puslespill om mannen Charles Foster Kane. Til slutt får vi se at eiendelene til giganten blir brent, og kjelken med innskriften Rosebud blir hevet inn i flammene før alt går opp i røyk.

Noe av det som gjør Citizen Kane så spesiell som den er, og så nyskapende som den var, er dramaturgien. Her får vi et innblikk i en persons liv, kun sett gjennom andres øyne, som legges på lag for lag. Anslaget i filmen viser Charles Foster Kanes død. Han sitter i en stol, uttaler ordet ”Rosebud” og slipper en snøkule ned på gulvet som knuses. Videre kommer et nyhetsinnslag, i klassisk filmavisen stil, som omhandler Kanes kjente liv – helt på det ytre. Denne introduksjonen av Kane, fungerer som et slags sammendrag av filmen, før den egentlig har begynt. Jerry Thompson går i gang med å finne ut mer om denne mystiske personen, og hva eller hvem Rosebud egentlig var. Først får vi se mr. Thatchers versjon av Kane. Denne er meget overfladisk og lite personlig. Videre får vi mr. Bernsteins mer personlige inntrykk. Her fortelles det hvordan det var å arbeide med ham, og hvordan han var kreativ og brukte list for å bygge seg opp. Leland forteller mer om hvordan Kane var privat, om ekteskapene og politiske karriere. En viktig historie her, er da Leland skulle skrive anmeldelsen av operaen Susan Alexander Kane spiller hovedrollen i, og som Charles Kane selv har produsert. Charles får tilfeldigvis lese begynnelsen på artikkelen, der operaen regelrett blir slaktet. I stedet for å forandre dette, skriver Kane selv ferdig anmeldelsen, der han fortsetter kritikken. Leland beskriver det som at Kane alltid ville bevise noe. Dette vil vi se mer på senere.

Susan forteller om hvordan det var å være gift med giganten. Vi går mer og mer inn på personen og ender til slutt med hans død.

Historien fortelles altså ikke kronologisk siden den bygger opp historien, lag for lag. Vi kan gjerne si det slik at det er fem forskjellige fortellinger som til sammen skaper en historie. Dette kan sammenlignes med eksempelvis detektivsjangeren; vi får vite mer og mer om historien etter hvert, før vi til slutt sitter med konklusjonen. Filmen er også bygd opp slik at synsvinkelen i utgangspunktet ikke er vist fra hovedpersonen selv, men gjennom andre personer rundt ham. Dette er gjort i mange filmer i etterkant. Eksempelvis Farvel Bafana (2007, Bille August), der historien om Nelson Mandela fortelles gjennom fangevokteren hans.

Likevel er det noen brister i denne oppbyggingen. Det er flere eksempler der vi får vite mer enn det fortelleren kunne vite. For eksempel får vi vite ganske detaljert hvor kjølig ekteskapet med Emily var, og hvordan Kane møtte Susan helt tilfeldig på gaten, selv om Leland (som her forteller) ikke var til stede. Det er mulig at han fikk det fortalt, men i så fall vil det virke litt falskt, med tanke på hvor nøyaktig det er beskrevet. I tillegg er det naturligvis Rosebud. Reporter Thompson fant aldri ut av hvem eller hva det var, og avslutter med å si at det sikkert er den manglende brikken i et stort puslespill. Her forlater kameraet personene og vi får se kjelken som blir hevet inn i flammene. Altså får vi en konklusjon og et svar på selve hovedspørsmålet, som ingen av karakterene får. Hvorfor velger Orson Wells å gjøre det på denne måten? Kanskje for å tilfredsstille publikummeren eller for å bryte med stilen som har gått gjennom hele filmen? Hadde vi ikke fått vite svaret, ville vi nok alle undret og irritert oss over dette. Filmen ville uansett ikke være den samme.

Det er ikke lett å plassere denne filmen inn i noen dramaturgisk modell. Vi finner en tredeling i filmen, der vi har et anslag; en introduksjon, der Charles Kane dør. Så har vi hoveddelen med hele historien og intervjuene med personene, før vi har en avslutning der reporteren konkluderer med sitt, og publikum får vite svaret på hva Rosebud egentlig er. Til slutt vises et skilt med teksten ”PRIVATE – NO TRESPASSING”, og hele verden går opp i røyk.

Filmen har flere frempek. Det viktigste er nok hvordan Charles hele tiden minnes barndommen sin. Etter at han har flyttet til Thatcher, får han en kjelke i julegave. Det er tydelig at han ikke er særlig fornøyd med gaven, og dette fungerer derfor som henvisning til selve konklusjonen og budskapet i filmen.

Filmen er laget i 1941 og legger ”nåtiden” til denne samtiden. Andre verdenskrig har startet i Europa, men USA er fremdeles utenfor, så dette har ikke stor innvirkning på filmen, (kun nevnt når Charles forteller reporterne at han ikke trur det vil bli noe krig i sentral-Europa). Historien går helt tilbake til 1870-tallet, der Charles ble født. Dette er ute på landet i Colorado – i tydelig fattige strøk. Videre forflytter vi oss ganske raskt i tid, og dukker opp igjen på begynnelsen av 1900-tallet. Vi er her i New York, i en slags øvre middelklasse. Herfra beveger vi oss i noe hoppende tempo mot 1920-tallet. Uttrykket ”de glade tjueårene” er godt representert her. Den amerikanske kapitalismen er i full oppsving, noe som Kane nyter godt av. Idealiseringen av det eksotiske var også tydelig på 20-tallet, noe som også her kommer frem i operaforestillingen. Dette er også et bevis på hvor viktig underholdningsbransjen var på denne tiden. 1930-tallet er preget av børskrakket og nedgangstider, men dette har ikke stor påvirkning for historien. Under denne perioden bygger Kane sitt Xanadu og leker Kublai-khan. Vi har her forflyttet oss helt til topps i det kapitalistiske systemet, og Charles Kane troner som en konge i den øverste overklasse.

Filmen inneholder mange karakterer, men det er egentlig kun to personer som er viktige for handlingen: Charles Foster Kane selv og Susan Alexander Kane. I tillegg setter de andre ”fortellerne” sitt preg på historien, men dette er først og fremst gjennom deres observasjoner – ikke som karakterer, (med et lite unntak av Jedediah Leland som skriver anmeldelsen av operaen til Susan).

Så hvem var Charles Foster Kane? Filmen handler jo om nettopp dette spørsmålet. Vi finner ham først hjemme i Colorado med familien. Det er tydelig at han trives godt i denne tilværelsen. Han leker i snøen og kjører kjelken sin. Når han må reise fra foreldrene forstår han ikke hvorfor, og blir naturlig nok lei seg for det. Kanskje tolket han det som mangel på kjærlighet fra foreldrene. Hvorfor han måtte reise, og hvordan forholdet mellom han og foreldrene var, er noe som kan diskuteres lenge. Var det problemer innad i familien? Moren kan virke noe kynisk i forhold til at sønnen skal reise, og sier blant annet at hun har hatt bagasjen pakket i en uke. Men dette kan også si noe om hvordan hun prøver å distansere seg fra denne virkeligheten. Hun sørger så mye over at sønnen må dra at hun virker iskald overfor Thatcher og faren. Charles far er derimot kan man kanskje tolke på en litt annen måte. Han er først mot at sønnen skal reise, men med en gang Thatcher nevner penger, konkluderer han med at det sikkert er til det beste. Likevel er det viktigste her hvordan Charles opplever det. For gjennom hele filmen er det en ting som står i hodet på ham: å bli elsket. Enten som avisredaktør, som forretningsmann, som ektemann eller fyrste. Og kanskje er det nettopp på grunn av mangelen på den tydelige kjærligheten fra foreldrene at han blir slik.

Noe annet som var viktig for Charles Kane var at han, i følge Leland, alltid ville prøve å bevise noe. Han ville vise verden at han kunne. Det var derfor han startet med avisene og det var derfor han ville inn i politikken. Han laget seg sine ”Decleration of Principles”, som han ville prøve å holde, selv om det gikk ut over hans egen kone. Han ville bevise at Susan kunne bli en stor sangerinne, fordi han trudde på henne. Han bygget en opera for henne, og ga henne sangtimer. Til slutt begynte oppmerksomheten han fikk å ta overhånd. Han ville vise seg som selveste Kublai-khan og bygget seg sitt eget Xanadu. Den eneste linken han til slutt hadde til den lykkelige barndommen var Rosebud.

Susan Alexander Kane var Charles andre kone, og den som kanskje forandret ham mest. Han forelsket seg i henne – uten at det lå noen tanker bak. Hun var hans fristed, og selv om det ikke ble noen fysisk affære med dem, var det likevel noe med denne kvinnen som gjorde ham annerledes. Etter at hans første ekteskap var over giftet de seg. Hun var hans sangerinne, og ble på en måte hans dukke. Hun var av typen klassisk 20-talls ballerina, og karakteren har blitt gjentatt og parodiert i filmer senere. Det er for eksempel ikke vanskelig å se likhetene skuespilleren Lina Lamont har i Singin in the Rain (1952, Stanley Donen og Gene Kelly).

Noe som gjør at Citizen Kane setter seg i filmhistorien som en av de aller beste er også bruken av filmatiske virkemidler. At filmen er i svart/hvit er ganske selvsagt på grunn av at teknologien ikke hadde kommet langt nok til å gi noe særlige farger. Det hadde kommet eksempler på fargefilmer, blant annet Gone With The Wind, (1939, Victor Fleming), men dette var enda kun på det eksperimentelle planet. Likevel er det nettopp lyssetting som er noe av det som huskes best fra denne filmen. Det er tydelig at tysk ekspresjonisme har vært en inspirasjon. Poenget her var å bruke lys og kameraføring til å skape en kunstnerisk følelse av stemningen. Bildet skulle bære historien vel så mye som motivet. Wells var én av flere som var med å bringe denne sjangeren inn i den amerikanske filmindustrien. Citizen Kane bruker denne teknikken tydelig flere steder, spesielt i anslaget. Filmen åpner med en tydelig dyster stemning. Kameraet beveger seg over gittergjerdet som sperrer slottet inne. Hele bildet er fylt av skygger og lys, og det er store kontraster. Tåken ligger spredt utover bakken. Vi ser et ultranært bilde av leppene til Kane som sier ”Rosebud”. Snøkulen detter ut av hånden hans, og vi ser at pleieren hans kommer inn døren, gjennom den knuste glasskulen. Hele perspektivet forvrenges. Hele denne scenen er et typisk eksempel på hvordan den tyske ekspresjonismen påvirket filmen.

Et annet virkemiddel som filmen i etterkant er blitt kjent for, er hvordan den hopper i tid. På noen steder kan man i samme setning hoppe mange år frem i tid. Eksempelvis får Charles en kjelke av Thatcher til jul, og svarer med å si ”Merry Christmas …” og i neste scene fortsetter Thatcher, mange år senere, ”… and a happy new year”. Et annet eksempel er når Kane driver avisen sin og sammenligner seg med Chronicles. Mr. Bernstein sier at det er ikke rart at det går så bra for denne avisen, når man ser hvem som arbeider for dem. Bildet viser et fotografi av ti menn som arbeider for Chronicles. I neste øyeblikk sitter de samme mennene i lokalet til Kane og Inquiror. Dette er seks år senere.

Vi kan finne mange eksempler på symbolikk brukt i filmen. Se for eksempel på operaforestillingen til Susan. Musikken blir villere og villere, klippingen raskere og raskere, og til slutt slukkes scenelampen. I neste øyeblikk ligger Susan i sengen, totalt nedbrutt og utmattet. Gnisten slukket. I tillegg er det flittig bruk av bildeperspektiver. Charles fremstår som en stor personlighet når kameraet senkes ned til bakkenivå (eller under bakkenivå i noen tilfeller for å få plass til kameraet i studioet).

Et annet tydelig symbol som blir gjentatt ved flere anledninger er puslespillet. Thompson forklarer Rosebud som den manglende brikken i et stort puslespill om Charles Foster Kane. ”I don't think any word explains a man's life. No - I guess Rosebud is just a piece in a jigsaw puzzle - a missing piece.”
Susan Alexander Kane bedriver tiden sin i Xanadu-palasset med å løse nettopp puslespill. Den dramaturgiske oppbyggingen kan også sammenlignes med et puslespill, der man trenger alle bitene på riktig plass for å få den store helheten.

Så har vi Rosebud, da. David Thompson, Orson Wells forfatter, uttalte en gang at Rosebud er det største mysteriet i filmhistorien. For hva er det egentlig? Vi får på slutten av filmen vite at det er kjelken til Kane, men hva sier dette egentlig om ham? Charles har levd et liv hvor han har gått fra de fattigste kår, til de høyeste tinder innenfor finans- og statusstigen. Han har alltid ville blitt elsket, og minner stadig tilbake til barndommen. Kanskje er Rosebud bare det som utfyller ham. Det lille av sentimentalitet som er igjen etter en lang og strevsom kamp; den siste brikken i puslespillet. Rosebud er kanskje det menneskelige i ham, som ellers ikke får så mye utspring.

Det er ikke mange brister i denne filmen, men det er noen få man kan undre seg over. Som nevnt velger Wells å gå vekk i fra personene og vise publikum hva Rosebud egentlig var i slutten av filmen. En annen underlighet er at alle snakker om Kanes siste ord, selv om det faktisk ikke var noen andre tilstede da han sa dem. Han slipper snøkulen som knuses, og først da kommer pleieren inn. Butleren sier mot slutten av filmen at han hørte ham si ordet, men han var ikke tilstede under selve hendelsen.

Så hva er da budskapet i Citizen Kane? Filmen har nok mange budskap. Den er en kritikk av det kapitalistiske systemet, der spesielt aviskongen William R. Hearst får gjennomgå. Men det er også en film om moral og hvordan man skal leve et godt liv. Charles Foster Kane opplevde et liv som få har gjort, og budskapet er derfor kanskje at du ikke nødvendigvis er lykkelig selv om du er rik. For selv om han fikk alt han ønsket seg, så endte han opp trist og ensom i et stort palass. Vennene hadde forlatt ham, begge ekteskapene var gått i knas. Det eneste han egentlig ville var å bli elsket. Og den eneste linken han hadde til den ekte kjærligheten var en kjelke med innskriften Rosebud.

Citizen Kane dukket opp på begynnelsen av 40-tallet – et tiår preget av krig. Filmen hadde tydelige henvisninger til kapitalistiske storheter, spesielt William R. Hearst. Han prøvde til og med å få filmen stoppet, siden likhetene var for slående. Han greide det ikke, og filmen ble vist. Det var ingen stor suksess da den kom, men i ettertid er den blitt stående som verdens beste film. Sjangermessig har den hatt stor påvirkning på senere filmer. Den ble bindeleddet mellom den tyske ekspresjonismen og film noir som kom senere. Mange regissører har valgt å følge i hans fotspor; man ser for eksempel mange likheter, sjangermessig, i Hitchcocks filmer.

Jeg kunne skrevet mye, mye mer om denne filmen, men velger å avrunde her. Er dette verdens beste film? Vel, det er et spørsmål som umulig kan besvares, siden det kun vil være min subjektive oppfatning av det. Personlig mener jeg at denne filmen har et så ufattelig stort spekter, som gjør at den definitivt vil stå spikret inn i filmhistorien i lang tid fremover, men lurer på om det ikke er litt for mye av alt til at den kan kalles verdens beste. Dette er igjen en vurdering basert på hva man legger vekt på i en film, og man kan spørre seg om det skal være nødvendig å tolke filmen i mange runder for å faktisk få med seg hele handlingen. Jeg har sett filmen to ganger, og mener at den blir bedre og bedre, men ville nok ikke kalt den verdens beste. Men det betyr ikke at jeg har noen erstatning. Citizen Kane er et stort puslespill, som mange har prøvd og mange vil prøve å løse, uten at man får noe svar. Kanskje vil man aldri heller greie å se det store bildet.

Eivind Myklebost Nordengen

Kilder: http://en.wikipedia.org/wiki/Citizen_kane http://en.wikipedia.org/wiki/Sight_%26_Sound http://www.imdb.com/title/tt0033467/ http://en.wikipedia.org/wiki/German_Expressionism
http://www.imsdb.com/scripts/Citizen-Kane.html