I denne oppgaven vil jeg ta for meg konfliktene på Balkan-halvøya og bakgrunnen for disse. Jeg vil forsøke å nøste opp trådene og se hva som utløste 1. verdenskrig, og hvordan dette utviklet seg til en krig som omfattet ikke bare Balkan. Jeg vil ta for meg nasjonalismens utbredelse, Russlands interesse på Balkan og Krimkrigen, trippelalliansen og trippelententen og sist men ikke minst, det avgjørende mordet i Sarajevo. Innledelsen
For å forstå slike konflikter er eneste muligheten å gå tilbake i tid for å se hvordan ting ble som de ble. Hvor grundig en skal være, avhenger av hvor langt tilbake i tid en vil gå. I denne oppgaven velger jeg å starte i det 14. århundre. Da hersket serbere på Balkan, men storhetstiden varte ikke lenge. Nomadefolk fra Tyrkia begynte å trekke inn i Balkan. Dette dynastiet var nedstammet fra Otman, eller Osman, og derav navnet Det Osmanske riket. Det Osmanske riket bredte seg lenger og lenger inn i Europa, og tyrkerne hersket på Balkan helt fra til det 20. århundret. Men selv om serberne ikke lenger hadde kontroll, så besto drømmen om et stor-Serbia. Nasjonalismen
Så velger jeg å gjøre ett hopp fram i tid. For å forstå konfliktene på Balkanhalvøya, må vi sette oss inn i hvordan verden og Europa var på 1800-tallet. Vi var inne i en epoke som gjerne kalles nasjonalismen, og av det begrepet kan vi underforstå at det var nasjonalfølelsen som preget menneskene. På 1800-tallet besto det østlige Europa av store riker med et enormt spekter av språk, religion og kulturer innenfor hvert rike. Disse var Det Habsburgske riket (Østerriket-Ungarn: tyskere, ungarere, tsjekkere, slovaker, polakker, kroater, slovenere og italienere), Det Romanovske Tsarriket (Russland) og det siste, og muligens mest relevante for oss, var Det Osmanske riket (Balkan-halvøya: Romania, Serbia, Bulgaria, Hellas, Albania). Men i det sentrale Europa var det masse selvstendige småstater som var relativt like hverandre.

Logg inn for å se bildet
Nasjonalismens ideale var enhet i nasjon og stat, og det skapte store bevegelser og diskusjoner og kriger. Følelsen av et nasjonalt fellesskap ble viktig, og her i Norge kan vi peke på grunnloven vår, som var kom i 1814, og feiringen av dette den dag i dag. Det var et sterkt behov nordmenn hadde for å fremme sin nasjonalfølelse, spesielt siden vi var i union med Sverige på denne tida. Mennesker som hadde en felles religion, felles språk eller felles kultur fikk en slags samhørighet til hverandre, og ønsket naturlig nok sin egen stat og sine egne ledere. Mottoet for denne epoken var ”én nasjon – én stat”. Dette førte til at De store rikene delte seg opp, og de små rikene samlet seg til kjemper som Tyskland og Italia. Også på Balkan fikk nasjonalismen stor betydning. Det Osmanske riket hersket over store deler av Balkan, men på 1700-tallet var det dårlige økonomiske tider, og små nasjoner benyttet sjansen til å kjempe seg til frihet. Det første landet ut var Hellas, Serbia fikk selvstyre og Romania stormaktsbeskyttelse. Krimkrigen
Det Osmanske riket strakk seg på begge sidene av, og kontrollerte Bosporos og Dardanellene, som er Svartehavets eneste kontakt med middelhavet og videre resten av havene. Svartehavet er også Russlands eneste plass til krigsflåter og hovedåren for russisk transport. Russland ville ha kontroll over disse, men om det ikke var mulig var den nest beste løsningen at det i alle fall var småstater som kontrollerte stredene og ikke en stormakt. Men selv om det var småmakter var det viktig at de sluttet seg til den russiske tsarens utenrikspolitikk og ikke Østerriket-Ungarns. I Krimkrigen i 1853-1856 var det kontrollen av disse smale stredene inn til Svartehavet som var konflikten. Russland angrep Det Osmanske riket. Osmanene fikk hjelp fra Frankrike, Storbritannia og Sardinia, som ønsket beskytte handelsrutene gjennom Midtøsten til India. Russerne tapte og måtte godta forbud mot krigsskip i Svartehavet. Rumenere og Serbere fikk økt selvstyre.