Sju år gammel begynte Marita (24) å få ukelønn. Men i motsetning til barn flest, brukte hun bare halvparten på godteri.

Den andre halvparten la hun i ei eske. Dette har hun fortsatt med helt fram til for en måned siden. 17 år hadde gått, og potten hadde nådd 10.000 kroner.

Nå har hun kjøpt leker for pengene, og tirsdag dro hun til Nordlandssykehuset for å glede barna på barneavdelingen.

Hemmelig

Hva er det som får en sjuåring til å spare penger?

– Jeg har alltid likt å spare, og hadde lyst til å gi gave til noen som trenger det, sier jenta fra Brønnøysund til Avisa Nordland.

Prosjektet foregikk i all hemmelighet. Ikke engang foreldrene som ga henne ukelønnen visste hva hun drev med.

– Planen var å fortelle det da jeg hadde avgjort hva pengene skulle gå til, sier 24-åringen.

For om lag én måned siden gikk det opp for henne hvem hun skulle gjøre stas på: Barneavdelingen ved Nordlandssykehuset. Hun kjenner flere som har vært innlagt der.

– Familien ble veldig paff da jeg fortalte hemmeligheten, spesielt pappa. Han er veldig glad for at pengene går til et så godt formål, sier Marita.

Spent

I går formiddag ankomm Marita Johansen Bodø. Med seg hadde hun to svære kofferter fulle av leker.

– Det var ganske uvirkelig å kjøpe leker for 10.000 kroner. Det er ikke hver dag! ler Marita.

Puslespill, biler, babyleker... Marita har gått amok i lekebutikken.

– Nå er jeg veldig spent og kjenner sommerfuglene godt i magen, sier Marita idet hun går inn på Nordlandssykehuset.

Spesialsykepleier Bjørg M. Skei møter henne i gangen utenfor lekerommet på barneavdelingen.

– To svære kofferter?! Har du gaver i begge? Hva i all verden!

Spesialsykepleieren tror ikke sine egne øyne.

– Dette er helt utrolig, sier hun.

Livsprosjekt

Det er høysesong for infeksjoner, og de fleste barna ligger på isolat. Men Maja Johnsen (8), Ida Celina Jørgensen (4) og Aina Jørgensen (2 1/2) er mer enn klare for å åpne gaver.

– Dette er litt som julaften! Eller mer som bursdag egentlig, sier Maja.

Det er ingen tvil om at Marita Johansen ble dagens helt, men også hun satt igjen med en helt spesiell følelse.

– Det betydde mye å se reaksjonene til barna, sier Marita, som ikke er i tvil på at 17 år med sparing var verdt det.

– Dette har vært mitt livsprosjekt, og nå er det over. Det er rart å tenke på, sier Marita, før hun legger til:

– Men det kan godt hende at jeg gjør noe lignende igjen!