Sosiologi og sosialantropologi

Samfunnsvitenskapelige tenkemåterMål for opplæringen er at eleven skal kunne gjøre rede for tenkemåter i sosiologi og sosialantropologi og bruke dem til å forklare sosiale sammenhenger definere begrepet sosial atferd og sammenlikne teorier som forklarer sosial atferd definere begrepet sosialt system, gi eksempler på struktur og funksjon i sosiale systemer og gjøre rede for forutsetninger for at sosiale systemer skal kunne bestå gjøre rede for hvordan sosiologer og sosialantropologer går fram for å innhente kunnskap om samfunnet gjennomføre samfunnsfaglige undersøkelser med utgangspunkt i egne spørsmål og presentere resultatene
KulturforståelseMål for opplæringen er at eleven skal kunne gjøre rede for ulike betydninger av begrepet kultur og reflektere over meningsinnholdet i uttrykk som ”norsk kultur” bruke samfunnsvitenskapelige tenkemåter til å sammenlikne kulturer analysere årsaker til kulturforskjeller og identifisere faktorer som gjør at kulturer er stabile eller endrer seg forklare forskjellen på begrepene egosentrisk og etnosentrisk, bruke begrepene til å analysere årsaker til konflikter mellom individer og mellom grupper og diskutere løsninger på konfliktene gjøre rede for familie- og slektskapsordninger og drøfte ekteskapets funksjoner i ulike kulturer gi eksempler på psykologiske behov som religion kan tilfredsstille, gjøre rede for religioners kulturelle funksjoner og reflektere over den rollen religion og etikk har som normkilde i moderne samfunn
SosialiseringMål for opplæringen er at eleven skal kunne definere sentrale begreper knyttet til sosialisering og bruke dem til å sammenlikne sosialisering i ulike kulturer sammenlikne sosialisering i primær- og sekundærgrupper og reflektere over sosialisering som en livslang prosess drøfte massemedienes rolle i sosialiseringen analysere skolen som sosialt system og diskutere tiltak for økt elevmedvirkning gjøre rede for ulike former for kommunikasjon mellom mennesker, diskutere hvordan ny teknologi kan føre til endringer i kommunikasjonsformer, og drøfte følger av endringene diskutere årsaker til sosiale avvik og reflektere over samfunnets reaksjoner på sosiale avvik
Produksjon og arbeidMål for opplæringen er at eleven skal kunne sammenlikne produksjon i ulike kulturer og tidsepoker diskutere arbeidets funksjoner i samfunnet og forklare hvordan arbeid kan tilfredsstille sentrale menneskelige behov gjøre rede for organisasjonsteorier og bruke teoriene til å vurdere kjennetegn ved et godt arbeidsmiljø gjøre rede for årsaker til utviklingen av kunnskaps- og informasjonssamfunnet og diskutere virkninger av denne utviklingen for individ og samfunn forklare begrepet internasjonal arbeidsdeling og drøfte sammenhenger mellom produksjon og samfunnsendring i et globalt perspektiv
Fordeling av goderMål for opplæringen er at eleven skal kunne gjøre rede for prinsipper for fordeling av goder og diskutere hvordan prinsippene henger sammen med maktforhold i samfunnet forklare hvordan politiske ideologier behandler makt- og fordelingsspørsmål og drøfte oppfatninger av rettferdighet og fordeling finne fram til, bearbeide og presentere informasjon om fordelingen av goder i Norge gjengi og bruke teorier om lagdeling og klasser for å forklare sosial ulikhet definere begrepet sosial mobilitet, gjøre rede for forutsetninger for sosial mobilitet og drøfte konsekvenser av høy og lav mobilitet

Sosiologi: Kommer fra ordet «societas» = samfunn og det greske ordet «logos» som betyr kunnskap.
Har fire mål når det gjelder å tolke og forstå samfunnet og samspillet mellom mennesker: å finne og tolke likheter og forskjeller mellom mennesker å forstå samfunnet gjennom vitenskapelige analyser å ha et kritisk ståsted når en analyserer samfunnet å formidle en helhetlig forståelse av samfunnet og samspillet mellom mennesker.

Franskmannen Auguste Comte (1798-1857) var en av mange som begynte å stille kritiske spørsmål til alle endringene som den industrielle revolusjonen førte med seg.

Filosofen og økonomen Karl Marx (1818-83) mente at klassekamp var den viktigste drivkraften i historien. Sentralt i teorien hans er motsetningen mellom en overklasse som kontrollerte økonomien og eide produksjonsmidlene, som jord, skog, maskiner og verktøy, og en underklasse av arbeidere som ble utnyttet. Marx har hatt stor betydning for utviklingen av samfunnsfagene, særlig har teoriene hans hatt mye å si for forskere som arbeider med å kartlegge ulikhet i samfunnet. Han er også kjent for sin teori om fremmedgjøring i arbeidslivet. Han mente at arbeiderne er blitt et redskap, og at arbeidsoppgavene er blitt stadig mer avgrenset og spesialisert. Derfor mister arbeiderne kontrollen og oversikten over produksjonsprosessen og produktene de framstiller, fremstår som «fremmede» for dem.

Sosiologen og økonomen Max Weber (1864-1920) mente at sosiologiens viktigste oppgave var å forstå den sosiale atferden til menneskene. Han var blant annet opptatt av hvordan andre faktorer enn bare økonomi var viktige i samfunnsutviklingen, eksempelvis religion. Han utviklet et teori om hvordan troen på Gud kan ha sammenheng med kapitalismens fremvekst på 1500- og 1600- tallet. Han var også opptatt av hvordan samfunnet er organisert, og han formulerte en teori om byråkratiet.

Èmil Durkheim (1858-1917) var en av grunnleggerne av sosiologien og ble svært viktig for utviklingen av den moderne sosiologien. Han mente at sosiologien måtte være et redskap som kunne bidra til å utvikle samfunnet. Det var derfor nødvendig å utvikle en vitenskap som gjorde det mulig å studere samfunnet på en systematisk måte, blant annet ved å samle inn data om ulike sosiale fenomener for så å analysere dem. Durkheim så på samfunnet som et system med ulike funksjoner. Disse funksjonene, eller bæresøylene, virker sammen og er nødvendig for at samfunnet som helhet skal fungere. De viktigste funksjonene som finnes i alle samfunn, er familien, staten, religionen og økonomien.
Familien: rekruttering og sosialisering av nye samfunnsmedlemmer
Staten: lovgivning og forsvar
Religionene: særlig viktig for samhold i samfunnet
Økonomien: produksjon og fordeling av varer og tjenester

Eilert Sundt ( 1817-75) er i Norge samfunnsvitenskapens far. En rekke studier av befolkningsforhold (demografi) ga Eilert Sundt et navn også utenfor Norges grenser. Han skrev bøker om giftermål og dødelighet. Her brukte han også kirkebøker og laget statistikk og ble en banebryter på feltet. Eilert Sundts lov om bølgebevegelsene i befolkningsveksten er kjent av samfunnsforskere verden over: hvis fødelstallet i en periode har vært ekstra høyt eller lavt, vil det 20-30 år senere bli en tilsvarende stor oppgang eller nedgang i antall fødsler.

Sosialantropolog
«Societas» betyr samfunn, «anthropos» betyr menneske og «logos» betyr fornuft. Typisk for sosialantropologene er at en studerer de sosiale og kulturelle variasjonene mellom flere typer menneskelige samfunn.

Franz Boas (1858-1942) var en viktig grunnlegger av moderne sosialantropologi. Han forsket mye på inuitter og indianere i Nord- Amerika. Boas bygde opp amerikansk sosialantropologi rundt 1900, og kulturrelativismen som perspektiv og forskningsmetode fikk sitt gjennombrudd med ham. Denne metoden (perspektivet) går ut på å se alle kulturer eller kulturmønstre som likeverdige, og det innebærer at ulike samfunn må forstås ut fra sine egne premisser.

Perspektiver
Det finnes forskjellige perspektiver eller modeller som han eller hun kan benytte for å studere fenomenet sosial ulikhet. Utgangspunktet har betydning for hvordan forskeren vil forklare det.

Konfliktperspektivet
En forsker med et konfliktperspektiv vil ofte være opptatt av maktforholdene i samfunnet og av hvordan disse forholdene fører til sosial ulikhet. Hvis en studerer utdanning med utgangspunkt i et konfliktperspektiv, vil det eksempelvis være interessant å se på om utdanningssystemet skaper og forsterker ulikhet i samfunnet. Er utdanningssystemet en sosial sorteringsmekanisme, der utdanningsatferden til ungdom blir påvirket av den sosiale bakgrunnen de har, for eksempel foreldrenes utdanningsnivå? Og er det slikt at utdanningssystemet på den måten forsterker eksisterende sosiale forskjeller?

Harmoniperspektivet
En forsker med et konfliktperspektiv vil ofte være opptatt av maktforholdene i samfunnet og det som ikke fungerer, mens en forsker med harmoniperspektiv forsøker å se på hva som faktisk fungerer og hvordan ulike sosiale fenomener virker sammen. Hvis en forsker på utdanning med utgangspunkt i et harmoniperspektiv, vil det for eksempel være interessant å fokusere på utdanningssystemet som en sorteringsmekanisme der ungdom blir sortert til ulike typer yrker avhengig av hvilke kunnskaper og ferdigheter de har opparbeidet seg i løpet av utdanningen, slik at alle kommer på sin rette plass i samfunnet.
Harmoniperspektivet bygger i stor grad på en forståelse av samfunnet som en sammensveiset helhet. Samfunnet består av ulike delsystemer som ivaretar viktige funksjoner for helheten. Denne måten å tenke om samfunnet på blir ofte kalt funksjonalistisk hvor en legger vekt på nødvendige funksjoner i samfunnet, og det finnes viktige institusjoner som ivaretar disse oppgavene, som religion, utdanning, familie, styringssystem og økonomi.

Konflikt- og harmoniteoriene ser i stor grad på individets handlinger som styrt og påvirket av samfunnet. Begge teoriene legger derfor vekt på å studere strukturene i samfunnet.

Handlingsperspektivet
Handlingsteorier forsøker å forstå samfunnet med utgangspunkt i individene, eller aktørene. Når individene gjør noe på en bevisst måte, sier vi at de opptrer som sosiale aktører. En legger da vekt på at samfunnet består av individer som tenker, handler og samhandler på en fornuftig måte. En gjør handling A for å oppnå resultat B. Individene fremstår som mindre styrt enn i de to teoriene ovenfor. Det vi kaller den sosiale virkeligheten, kan derfor fortone seg forskjellig fra individ til individ. Det oppstår ulike tolkninger av virkeligheten.

Mikronivå, mesonivå og makronivå

Mikro betyr noe som er lite. Perspektivet er mikrososiologisk hvis du studerer samhandling innenfor små sosiale enheter som familien eller skoleklassen. Eksempelvis det å studere forholdet mellom foreldre og tenåringer innad i en familie.

Meso betyr noe som er imellom, altså noe som er mellom individet og samfunnet. Studier av ulike organisasjoner er på mesonivå.

Makro betyr noe som er stort, altså at et fenomen på samfunnsnivå. Om en skal finne ut hva som gjør en nasjon til en nasjon, vil det være naturlig å studere den på makronivå. Makrososiologisk: når vi ser på hvordan det som skjer i familier, er preget av samfunnsstrukturer som for eksempel lover og kultur. Men skal vi forklare et sosialt fenomen mer i dybden, for eksempel hvorfor flere og flere velger ikke å gifte seg, må vi inkludere både makro-, meso- og mikroorienterte teorier for å forklare det.

definere begrepet sosial atferd og sammenlikne teorier som forklarer sosial atferd

Sosial atferd: atferd som direkte eller indirekte er påvirket av andres forventninger. Instinkter spiller en mye mindre rolle for mennesker atferd enn for andre dyr Mennesker har høyt utviklede evner til læring og kommunikasjon
Handlinger: den atferden som har en mening for individet, det vil si at vi gjør noe der våre ønsker eller vår vilje i større eller mindre grad er med i bildet.
Kultur: det som er skapt av mennesker. Man er først og fremst opptatt av dette i samfunnsvitenskapene.

Et viktig skille går mellom teorier som vil forklare handlingene våre ut fra indre biologiske krefter (arv) og teorier som legger vekt på ytre forhold som samfunnet og kulturen vi lever i, altså påvirkning fra fellesskapet og menneskene rundt oss (miljø)

Teori: Psykoanalysen

Atferdsmønstrene er ikke noe en lærer, de ligger der så og si ferdig fra fødselen. Psykoanalysen ble utformet av Sigmund Freud (1856-1939). Han mente at mye av atferden vår er bestemt av medfødte biologiske drifter som vi i stor grad ikke er bevisst. De viktigste av disse driftene er seksualitet og aggresjon. Vektla at barn ofte opplever konflikter mellom indre drifter og ytre forbud i barndommen.
Driftene må fortrenges og konflikten skyves ned i barnets underbevissthet. Selv om driftene fortrenges, vil de likevel påvirke atferden vår. Vi kan gå rundt med ønsker, drømmer og fantasier som kan ligge i underbevisstheten og påvirke atferden til et individ.

Teori: Behavorismen – individet er styrt utenfra

Individet oppfattes som en maskin som reager på ytre påvirkninger. Stimuli (påvirkning) og respons (svar)
Behavoristene mente at menneskers atferd kunne formes gjennom bevisst bruk av belønning og straff. De mente også at det bare er noen få reflekser som er medfødt hos mennesket, ellers er alt som menneskene har tilegnet seg av kunnskap og erfaring, noe de har lært gjennom stimuli og respons.

Humanistisk psykologi Mennesket er selv ansvarlig for sine handlinger
Teorier om menneskets atferd har blitt kritisert for at de legger for liten vekt på individets evne og muligheter til å handle selvstendig, og den enkeltes mulighet til å velge. Derfor tar mange sosiologer og sosialantropologer utgangspunkt i teorier som fremhever at individet selv bestemmer over sine handlinger. Teoriene går ut fra at mennesket er rasjonelt, det vil si at det er i stand til å tenke fornuftig, og sosial atferd er ikke bare en passiv tilpasning til en situasjon, men også en aktiv bearbeiding fra individet selv.

Bytteteorier
Bytteteorier legger vekt på at individet i sosiale sammenhenger forsøker å oppnå belønninger og unngå straffereaksjoner, og deltakerne i bytteprosessene gjør fornuftige valg ut fra sin egen interesse.

Rasjonell valgteori
Individer rasjonelt og fornuftig velger de handlingene som gjør at de i størst mulig grad får oppfylt sine mål. Vi har evnen til å tenke fornuftig og kan derfor gjøre bevisste valg ut fra hva vi ønsker å oppnå.

Teoriene ovenfor er laget av samfunnsvitere bortsett fra Freuds vektlegging av drifter forklarer teoriene menneskets atferd med kultur.

Biologer har en nokså annerledes innfallsvinkel for å forklare menneskets atferd. Innenfor biologien skiller en mellom proksimale (nære) og ultimate (egentlige) årsaksforklaringer. Biologene vil hevde at forklaringene samfunnsviterne har er proksimale (miljø) og ikke ultimate (arv). De ultimate forklaringene ligger i den lange historien frem til det moderne mennesket ble til og handler om menneskets arv og biologi.

Sosiobiologen (systematisk studium av det biologiske grunnlaget for sosial atferd hos dyr og mennesker) Edward O. Wilson skrev i 1994 at mennesker i alle kulturer har tilbøyelighet til å ta til seg visse typer sosial atferd. Denne tilbøyeligheten deles av nok mennesker til å bli kalt «menneskets natur» skrev han. De trekkene som definerer den, inkluderer arbeidsdeling mellom kjønnene, binding mellom foreldre og barn, stor grad av altruisme (det motsatte av egoisme. En handler til det beste for andre) mot nærmeste slektninger, unngåelse av incest og andre former for etiske atferd osv. Mens kulturer viser stor variasjon, hevder Wilson at den genetiske og arvelige påvirkningen har en tendens til å gå i retning av disse trekkene.

Antropologen Margaret Mead (1901-78) kom med boka Coming age in Samoa i 1928 som hun skrev etter et ni måneders feltarbeid. I boka hevder hun at ungdommers opplevelse av ungdomstiden er helt avhengig av kulturen som omgir dem. Spesielt mente hun å kunne se at den frie seksualiteten som preget ungdommens oppvekst på Samoa, gjorde at menneskene ble lykkelige og harmoniske.

Naturlig seleksjon: er viktig i all evolusjon. Seleksjonen skjer ved at de til enhver tid best tilpassede individene innenfor en gruppe av organismer har en større sjanse for å få avkom enn et gjennomsnittlig individ. Resultatet av en slik utvelging er endringer i arten som gjør at den er bedre tilpasset sine omgivelser

Debatten rundt sosiobiologien I hvor stor grad vår evolusjonære fortid er til stede i det moderne mennesket Hvor mye fri vilje vi egentlig har. Er vi genetisk predisponert til å handle slik eller slik? Kan vi ut fra biologiske observasjoner trekke moralske slutninger? Kan vi rettferdiggjøre våre handlinger ved å påstå at de er «naturlige»?

Sosiobiologene tar i større grad utgangspunkt i en fellesmenneskelig natur som består av en rekke ulike egenskaper og måter å opptre på som tjente en hensikt i den lange utviklingshistorien frem til dagens moderne menneske.

Sosialantropologer tar derimot utgangspunkt i kulturen og fastslår at det er den som er mest interessant å studere. Hva er natur og hva er kultur spør de og svarer: Den enorme kulturelle variasjonen i verden må forklares med kultur, ikke natur. Vi må søke andre steder enn i vårt felles opphav for å forstå det. Mennesket er et kulturvesen og kan forstås gjennom sin kultur. Natursiden av mennesket er overskygget av kultur. Derfor må vi til kulturen for å forstå mennesket.

Gjennom det relativt nye faget evolusjonær psykologi har en forsøkt å skape bindeledd mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Gjennom faget forsøker en blant annet å finne ut hvilke psykologiske kjennetegn som er utviklede tilpasninger gjennom naturlig og seksuell seleksjon. Tanken er at menneskets hjerne og sinn har hatt tilsvarende utvikling som kroppen. Kroppen har utviklet seg for å tilpasse seg utfordringer i et bestemt miljø. Det har også menneskesinnet.

Kampen mellom samfunnsvitenskap og biologi har vært svært lite vitenskapelig. Begge vitenskaper har latt være å sjekke hva som finnes av kunnskaper hos den andre, om deres egne teorier har vært forenlig med den andres.
I dag vil de fleste være enige om at mennesket hører hjemme både i kulturen og i naturen. Mennesket er påvirket av miljøet, og det påvirker miljøet. Kultur er ikke noe som har oppstått på tross av menneskets biologi, men på grunn av den. På grunn av medfødte evner til å være kreative, til å kommunisere så avansert, til å etterligne, til å reflektere og til å være sosial og samarbeide skaper vi kultur. Vi kan derfor si at begge tilnærmingene er riktige.
I diskusjonen om hvorvidt mennesket er sånn eller slik fra naturens side, må vi alltid stille spørsmålet: I hvilken situasjon, under hvilke omstendigheter?

Enhver tolkning av mennesket som prøver å gi et fullstendig bilde, må ta med både arv og miljø og vise hvordan de er flettet inn i hverandre selv om det er vanskelig eller kanskje til og med umulig å angi hvor mye det er av hver.

drøfte massemedienes rolle i sosialiseringen
Massemedier er teknologiske meddelsesmidler som gjør det mulig å nå et stort og sammensatt publikum på kort tid innenfor et geografisk vidt område. Eksempelvis aviser, tv, radio, ukeblader, bøker, tidsskrifter, film, cd-er og internett

Tv er passiviserende og internett er langt mer aktiviserende. Homogeniseringsprosessen hvor barn og unge i store deler av verden sitter og ser på mye av det samme handler om at vi blir mer like hverandre.
En av grunnene til at det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan mediene påvirker, handler om selve kommunikasjonsprosessen. Mediene virker ikke likt på alle mottakere. Virkningen er heller ikke bestemt av innholdet alene. Det er for eksempel forskjell om barn ser en film alene eller sammen med foreldrene. En skrekkfilm har større virkning i en kinosal enn om man ser den hjemme mens far støvsuger.
En eventuell påvirkning skjer ikke nødvendigvis umiddelbart, men mer langsiktig. Det kan kanskje være mulig å si noe om korttidseffekten av en film, mens langtidseffekten er ikke så lett å måle. Over tid blir man også påvirket av andre faktorer, og det blir vanskelig å skille ut atferd eller holdninger som er knyttet opp mot en av disse faktorene.

Tostegshypotesen
Mediepåvirkningen skjer i to etapper. Medienes budskap går i første omgang fra en sender til en opinionsleder, som tolker, forsterker eller svekker budskapet før det i neste trinn går videre til mottakerne. En opinionsleder har gjerne en spesiell interesse og kunnskap på området og kan sette informasjonen inn i en større sammenheng. Men dette er en hypotese og i dag har mange et mer nyansert syn på medienes påvirkning.

Personlig kommunikasjon har større påvirkningskraft enn mediene når det gjelder meninger og holdninger vi har. Men mediene har en dagsordenfunksjon da saker som mediene fokuserer på, blir de viktige sakene. Dette gjelder særlig i forbindelse med politiske valg.

Vi er selektive, altså at vi selv velger hva vi vil se, høre og lese (selektiv eksponering), og at vi sorterer inntrykkene med bakgrunn i den informasjonen vi alt sitter inne med (selektiv persepsjon). Slik har mediene en tendens til å forsterke holdningene vi allerede har, i større grad enn å lage nye holdninger.

Mediene påvirker ikke bare gjennom det de presenterer, men også gjennom det de ikke tar opp. Det skjer en siling av stoffet før det blir presentert, og det meste slipper ikke gjennom. Man sier at mediene har en portvaktfunksjon.

Forsterkningsteorien
Noen studier viser at barn som i utgangspunktet er aggressive, blir enda mindre aggressive av å se voldsfilmer, mens rolige barn ikke blir det.
Kvasisteorien
Vi vår utløp for vår aggresjon ved å leve oss inn i oppdiktede voldsfilmer

Stimuleringsteori
Aggressiv stimuli øker spenningstilstanden som er hos alle mennesker. Ut fra en slik teori øker vold i mediene sannsynligheten for at alle kan bli mer aggressive enn de ellers ville ha vært.

Forklaringsmangfold: det er viktig å understreke at mediene ikke påvirker alene, men sammen med en rekke andre sosialiseringsagenter

Teorien om de allmektige mediene (1950 årene): Det var stor enighet om at mediene hadde stor og direkte påvirkning. Mediene hadde grenseløs makt, og folkemassen var lett påvirkelig. Mange mente at folket var kritikkløse individer som uten videre trodde at budskapet fra mediene var sannheten. Begrepet mediapanikk dukket opp som sterke raksjoner mot nye kommunikasjonsformer.

Teoriene om de avmektige mediene: trass i intense valgkampanjer var det overraskende få som ombestemte seg rett før valget i USA i 1940. Og de som skiftet mening, gjorde det etter at de hadde snakket med personer de hadde tillit til. Personlig kommunikasjon var altså viktigere enn medienes budskap når det gjaldt påvirkning av holdninger. Resultatet var tostegshypotesen: mediapåvirkningen skjer via en gruppe personer, som gjerne er kunnskapsrike og har mer påvirkning enn andre. De blir kalt opinionsledere, og deres holdninger var viktige for at et budskap skulle få gjennomslag hos andre.

Teorien om de mektige mediene: inneholder elementer fra begge de nevnte teoriene. De siste 30- 40 årene forskerne vært enige om at mediene har ganske stor påvirkning, men vi velger seg våre mediebudskap.

Mediene er viktige, men bevisstheten og den grunnleggende sosialiseringen vår er avgjørende for hvordan mediene påvirker oss.

Påvirker mediene samfunnet?
Et perspektiv er at mediene virker konserverende eller bevarende. Men en slik innfallsvinkel vil det være interessant å se hvem som eier mediene, og om disse påvirker innholdet. Selv om det i Norge har blitt en sterkere eienkonsentrasjon, er det uvanlig at eierne blander seg inn i det redaksjonelle innholdet i mediene.
På den andre siden kan mediene også virke kritisk, som kanaler for krefter som ønsker samfunnsendringer. I Norge har vi et mangfold av medier, og ulike grupper kan fremme sitt syn. Mediene kan også virke pluralistisk. Mangfoldet opprettholdes gjennom pressestøtten.

Mediene er med på å opprettholde og over tid endre verdi- og normgrunnlaget i samfunnet. Mediene har normmakt. Mediene kan altså definere hvilke tanker og handlemåter som er akseptable, og hvilke som ikke er det. Fokus på rikdom og materielle goder og programmer med pengepremier kan bidra til mer materialisme. Fokus på slanking og tynne modeller kan påvirke manges holdning til hvordan en bør se ut.

Oppsummering:

Mediene fungerer integrert med andre sosiale prosesser. En vanlig virkning er at eksisterende holdninger forsterkes Der det ennå ikke har dannet seg faste holdninger, har massemediene lettere for å forme opinionen. Påvirkningsmulighetene er størst når mediene tar opp saker som publikum ikke kjenner fra før. Gjentakelse har betydning når mediene er samstemte Medienes påvirkningskraft er avhengig av mottakerne selv Medier med høy anseelse har større påvirkningsmuligheter enn mindre populære medier Kommunikasjonsprosessen er kontinuerlig og påvirkningen over tid er vanskelig å måle Mediene er bare en av flere aktører, men de spiller en sentral rolle i samfunnet i dag. diskutere årsaker til sosiale avvik og reflektere over samfunnets reaksjoner på sosiale avvik
Sosiale avvik blir sett på som en konflikt mellom enkeltpersoner og samfunnet eller mellom mindre grupper og samfunnet.
En klar form for avvik er kriminalitet som kan defineres som handlinger som bryter mot gjeldende lov, og som er belagt med trusler om straff. Samfunnet reagerer på denne typen avvik med å straffe lovbryterne. De fleste straffbare handlinger finner vi i straffeloven, men også andre lover, som veitrafikkloven og arbeidsmiljøloven sier noe om hva som er straffbart i Norge.
Det er Stortinget som er lovgivende myndighet i landet, og det er også Stortinget som bestemmer hva slags straff og hvilken strafferamme som kan brukes ved ulike typer lovbrudd. Strafferammen regulerer minimumsstraff og maksimumsstraff for ulike lovbrudd. Påtalemyndigheten og domstolene avgjør om en handling er straffbar, hvor hvor streng straffen blir.
Forseelser: mindre alvorlige lovbrudd som naskeri og brudd på veitrafikkloven.
Forbrytelse: Hvis strafferammen er på mer enn tre måneders fengsel.
Tradisjonell kriminalitet: «alltid har hatt». Eksempelvis tyveri, innbrudd og ran.
Moderne kriminalitet: er et resultat av at samfunnet endrer seg. Eksempelvis miljøkriminalitet, korrupsjon og datakriminalitet.
Oppkriminalisert: i 1964 var maksimumsstraffen for narkotiforbrytelser 2 års fengsel, senere ble det 21. år, lovens strengeste straff.
Mørketall: kriminalitet som ikke blir oppdaget eller anmeldt. Mange voldsforbrytelser og voldtekter vil aldri bli anmeldt, mens det er lave mørketall når det gjelder drap.
Oslo har mest kriminalitet, også i forhold til mørketall. Her er den sosiale kontrollen mindre.
Årsaker
Et hovedskille går mellom å ta utgangspunkt i selve individet eller i samfunnet rundt den kriminelle.
Individmodellen
Den moralsk- juridiske modellen:
Kriminelle handlinger er et valg den kriminelle tar. Han eller hun vet at der er galt, men velger å gjøre det likevel. Den kriminelle har selv ansvaret for sine handlinger og skal straffes. De kriminelle handlingene er med andre ord et bevisst valg denne personen gjør.
Sykdomsmodellen:Den kriminelle kan betraktes som en syk person. Han eller hun kan ha vanskelig for å forholde seg til andre mennesker og har en unormal atferd. I stedet for straff bør vedkommende få hjelp og behandling. Noen mennesker er så sterkt sinnslidende at de ikke kan straffes.
Samfunnsmodellen
Teorien legger vekt på samfunnet som den kriminelle er en del av, og er opptatt av sammenhengen mellom samfunnet og kriminalitet. Det kan være grunnleggende strukturer i samfunnet som kan føre til kriminalitet. Slike faktorer kan være arbeidsledighet, fattigdom, urettferdig fordeling eller mangel på fritidstilbud.
Men når en lovbryter er tiltalt for en kriminell handling, må han eller hun selv stå til ansvar for den. Det er det rettssystemet baserer seg på. Omgivelser og bakgrunn kan i noen sammenhenger trekkes frem som formildende omstendigheter, men vi har selv ansvaret for våre handlinger
Stemplingsteorien
Noen nærmest blir stemplet som avvikere. Det er bestemte grupper i samfunnet som utformer regelverket og tolker det. Noen handlinger defineres som riktige, mens andre handlinger er gale. Folks reaksjoner avgjør om individer betraktes som avvikere eller ikke. Det kan dreie seg om utseende og hvordan du går kledd. Personer som får avvikerstempelet risikerer å bli utestengt, noe som resulterer i flere lovbrudd hvis personen eksempelvis blir utestengt fra jobbmarkedet og blir rammet hardt økonomisk.
En innvending mot denne teorien er at den bare kan være med på å forklare noen typer lovbrudd, og at den tar utgangspunkt i en spesiell situasjon.
Mulighetsteorien
Det er store forskjeller mellom folk, og det er de med mye penger som kan skaffe seg flest goder. De som har små muligheter til disse godene, har da færre muligheter. De kan godta situasjonen og leve uten godene, eller de kan prøve å jobbe seg oppover rangstigen slik at de blir i stand til å skaffe seg de godene de ønsker. En siste mulighet er å oppnå godene gjennom lovbrudd. Modellen gir ingen forklaring på hvorfor det bare er noen i de laveste sosiale lagene blir kriminelle og flest menn.
Teorien om kriminelle subkulturer
I enkelte ungdomsmiljøer etableres det en egen kultur hvor avvik fra storsamfunnets normer og regler nærmest blir det aksepterte, og hvor det skjer en opplæring i lovbrudd.I bydeler med kriminelle subkulturer øker kriminaliteten. Forskningen som ligger bak dette synet, ble foretatt i områder av byer i USA med fattigdom og svakt sosialt samarbeid, og hvor beboerne hadde forskjellig etnisk, sosial og kulturell bakgrunn.
Reaksjoner på avvik
Påtalemyndighetene:
Både statsadvokatene og politiet er en del av påtalemyndighetene, og det er disse som tar de fleste av påtalemyndighetens beslutninger. Politiet skal blant annet etterforske og forberede saker for retten. Saken kan bli henlagt hvis politiet ikke har nok bevis, hvis den er foreldet eller hvis gjerningspersonen var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. I tillegg blir flere tusen lovbrudd henlagt hvert år siden gjerningspersonen er under den kriminelle lavalderen på 15 år.
Konfliktråd:
Den skyldige kan gjøre opp for seg direkte overfor offeret og uten at domstolen blir koblet inn. Mange av skadene gjelder skadeverk eller butikktyveri. Et direkte møte ansikt til ansikt kan gi lovbryteren en bedre forståelse for de konsekvensene handlingen hans eller hennes har for offeret. En nøytral megler er tilstede. Både offeret og gjerningspersonen skal ønske det. Hvis meklingen blir vellykket og gjerningspersonen oppfyller avtalen, er saken ute av verden.
Påtaleunnlatelse:
Blir betraktet som den mildeste reaksjonsformen. Det er en formell advarsel. Påtalemyndighetene reiser ikke tiltale for en straffbar handling Kommer istedet for straffesak, selv om det er en strafferettslig reaksjon. Påtaleunnlatelse i mindre alvorlige saker kommer ikke på rullebladet, mens saker om forbrytelse i praksis anmerkes i strafferegisteret.
Domstolens straffer:
Hvis påtalemyndigheten velger å reise tiltale mot en antatt gjerningsperson, blir saken avgjort av domstolen. Hvis personen ikke blir kjent skyldig ender saken med frifinnelse. Blir personen kjent skyldig, kan reaksjonen bli bot, fengsel, samfunnsstraff eller forvaring.
Bot:
Bot er en pengestraff. Bot kan en få av blant annet politiet, som forenklet forelegg.
Størrelsen på boten avgjøres av alvorlighetsgraden og hvor god råd den tiltalte har.
Det skal samtidig fastsettes en fengselsstraff som skal sones hvis boten ikke blir betalt (subsidiær fengselsstraff). De aller fleste betaler boten.
De fleste som blir tatt for forseelser, trafikkforseelser, smugling og naskeri får forelegg. Mer alvorlige lovbrudd, forbrytelser som legemsfornærmelse, skadeverk og mindre alvorlige narkotikaforbytelser, fører som regel til enten bot eller forelegg.
Fengsel:
Betinget fengselsstraff: den dømte soner ikke i fengsel hvis personen overholder betingelsene som domstolen bestemmer. Eksempelvis å ikke begå nye kriminelle handlinger i en bestemt periode, tilsyn av Kriminalomsorg i frihet, plikt til å oppholde seg et bestemt sted eller å ikke ruse seg. Blir vilkårene brutt risikerer en å måtte sone den betingede dommen.
I de fleste sakene er lovlydighet eneste betingelse og prøvetiden er vanligvis to år. Det er ofte yngre lovbrytere og førstegangsforbrytere som får betinget dom.
Ubetinget fengselsstraff er en mer alvorlig reaksjonsform og innebærer frihetsberøvelse av den dømte. Den dømte må sone sin dom i fengsel. For grove lovbrudd, eksempelvis drap, voldtekt og grove narkotikaforbytelser kan fengselsstraffen være 21 år. Mange slipper ut etter å ha sonet 2/3 av straffen for muligheten for prøveløslatelse kan gjøre sitt til at fangene viser god oppførsel i fengselet og det motiverer dem til å være lovlydige når de kommer ut av fengselet
Samfunnsstraff:
Samfunnsstraffen kan være 30 til 420 timer. Det er domstolen som avgjør om den dømte kan få samfunnsstraff og hvor mange timer den skal være på. I tillegg til at mange betrakter dette som en mer human straffereaksjon enn fengsel, er det også billigere for fengsel. Men arbeid er et gode, så det blir rart å bruke det som straff.
Forvaring:
Kriminelle som har begått alvorlige forbrytelser kan bli dømt til forvaring i mellom 10 og 21 år. Forvaring blir brukt når domstolene mener at faren for gjentakelse er høy og er den mest alvorlige straffereaksjonen i Norge. Det er ingen grense for hvor mange ganger forvaringen kan forlenges, og i teorien kan en person dermed holdes i forvaring for resten av livet dersom samfunnets beskyttelsesbehov tilsier det.
Tilbakefall: Vinningsforbrytere og narkotikalovbrytere har mest tilbakefall, og mange gjør nye lovbrudd allerede det første året. I tillegg har unge lovbrytere og menn større tilbakefall enn kvinner og lovbrytere over 40 år.
Hvorfor straff
Straffen er en form for sosial kontroll og er et virkemiddel for å få innbyggerne til å respektere loven.
UngdomskriminalitetKriminalstatistikken viser at det er ungdom som oftest begår og straffes for lovbrudd, og flertallet av dem er unge menn. Unge kvinner utgjør bare en liten del av dem som registreres for kriminalitet. Et annet kjennetegn ved ungdomskriminaliteten er at den som oftest blir begått i fellesskap med jevnaldrende. Voksne begår som regel lovbrudd alene.
Tidligere var det slik at de fleste ungdommene som ble tatt av politiet, ble tatt for tyverier, men i løpet av de siste 15–20 årene har antallet ungdommer tatt for befatning med narkotika økt svært mye. I dag blir nesten like mange ungdommer tatt for befatning med narkotika som for tyveri. De fleste ungdommer blir tatt for mindre alvorlige lovbrudd, først og fremst besittelse av mindre mengder stoff. Den sterke økningen i antall narkotikalovbrudd blant ungdom kan være en avspeiling av at ungdom i større grad prøver ut narkotiske stoffer nå enn før. Men samtidig har det skjedd en kraftig økning i de ressursene politiet bruker på å oppdage og etterforske narkotikalovbrudd. Dette bidrar også til at den registrerte narkotikakriminaliteten øker.
Det er ganske vanlig for ungdommer å begå lovbrudd i løpet av ungdomstiden. Men det er et viktig skille ungdommer imellom: De fleste ungdommer begår lite alvorlige lovbrudd, og de blir kun siktet for ett enkelt eller svært få forhold. Det er kun en liten gruppe ungdommer som er mer aktive lovbrytere, og som står for en forholdsvis stor andel av den registrerte kriminaliteten.
Det er også ungdom som oftest er ofre for lovbrudd. En levekårsundersøkelse fra 2007 viste at mer enn hver fjerde ungdom i alderen 16–24 år hadde opplevd å bli utsatt for ett eller flere lovbrudd i løpet av det siste året. Dette er nesten dobbelt så mange som i den voksne befolkningen.3 De fleste unge blir utsatt for tyveri, men unge er også langt mer utsatt for voldslovbrudd enn eldre. Unge kvinner er mest utsatt for trusler, mens unge menn er mest utsatt for vold. Kvinner er mest utsatt for vold i nære relasjoner og på steder i sitt nærmiljø. Menn blir i større grad utsatt for vold fra helt eller delvis ukjente voldsutøvere og ute på offentlige steder.
I den offentlige debatten har det vært mye diskusjoner om i hvilken grad innvandrere begår mer kriminalitet enn andre. Er innvandrere overrepresentert i kriminalstatistikken? Svaret er at flertallet av dem som blir siktet og straffet, ikke har innvandringsbakgrunn. Men sammenlignet med resten av befolkningen er ikke-vestlige innvandrere noe overrepresentert blant personer som er siktet og straffet for forbrytelser.4 Mye av forklaringen er at innvandrere har dårlige levekår. Videre kan språkproblemer, opplevd diskriminering og politiets fokus på innvandrergrupper forklare at innvandrere er mer i kontakt med rettsapparatet enn etniske nordmenn. Et aktuelt spørsmål er om personer med utenlandsk opprinnelse har høyere oppdagelsesrisiko enn personer med norsk utseende fordi det skal mindre til før de blir sjekket på gata av politiet..

sammenlikne sosialisering i primær- og sekundærgrupper og reflektere over sosialisering som en livslang prosess Primærsosialiseringen (oppdragelsen): består i å føre nye verdensborgere inn i generelle samfunnsroller, først og fremst rollen som selvstendig menneske, men også kjønnsrollene, samfunnsborgerrollen og de typiske rollene i de forskjellige primærgruppene et individ vanligvis blir medlem av. Sekundærsosialiseringen: består i å føre samfunnsmedlemmene inn i de spesifikke rollene de vil få i sekundærgrupper. Fordi særlig denne sekundærsosialiseringen kan foregå hele livet, snakker vi om sosialisering som en livslang prosess. Denne prosessen avsluttes med en avsosialisering fra viktige livsroller. Sosialiseringen består av en rekke former for overføring av kunnskaper og verdier som ligger mellom to ytterpunkter.

Ikke erkjent. Lite tilsiktet Klart tilsiktet Ubevisst tilegnelse av diffuse/ uutalte normer Generalisering av erfaringer | Holdningsmanipulering | Bevisst bearbeidelse av gruppeerfaring og sosialt press | Overtalelse Eksplisitt kommunisering av forventninger Opplæring og instruksjon |
Klart erkjent eller oppfattet
Generalisering av erfaringer betyr at den enkelte overfører kunnskaper, ferdigheter og innstillinger som er lært på ett område til stadig nye områder. Eksempelvis at kunnskapsressurser og pågangsmot tilegnet i jobben også blir en del av den politiske sosialiseringen, idet man tar med seg disse kunnskapene og dette pågangsmotet til situasjoner hvor man skal forholde seg til myndigheter av forskjellig slag.
En primærgruppe er satt sammen med sterke følelser. En sekundærgruppe er satt sammen for å ta seg av mer spesifikke oppgaver.
Referansegruppe: en gruppe vi sammenligner oss med
Positiv referansegruppe: idoler, folk vi ser opp til
Negativ referansegruppe: en gruppe vi ikke vil sammenligne oss med
Personlig sosialisering: når sosialiseringen skjer i direkte kontakt med andre mennesker ansikt til ansikt. Lærere
Upersonlig sosialisering: Påvirkning uten at vi møter senderen ansikt til ansikt. Eksempelvis medier og lærebøker.
Uformell sosialisering: mye av sosialiseringen som skjer i familien. Gjennom lek, rundt matbordet osv.
Formell sosialisering: på skolen er man sammen for å lære og hensikten er nedfelt i skriftlige planer.
Den sekundære sosialiseringen er mer formell enn primær sosialisering.
Rolle: summen av de forventningene og normene som er knyttet til en bestemt oppgave eller stilling.
Tildelte roller: roller vi er født inn i. Eksempelvis bror eller datter.
Ervervede roller: roller vi har tilegnet oss som, som elev eller lærer.
Formelle roller: i skolen og i yrkeslivet gjennom forskrifter, lover og avtaler.
Uformelle roller: roller som ikke er regulert på den formelle måten, som venn.
Komplementære roller: roller som utfyller hverandre. Eksempelvis lege-pasient, foreldre-barn og lærer-elev.
Rollekonflikt: Når det er ulike forventninger til en posisjon eller posisjoner vi har. De oppstår når rolleinnehaveren opplever forventninger som er kryssende med den rollen vedkommende har.
Intrapersonlig rollekonflikt: det knytter seg ulike forventninger til en og samme rolle. En sykepleier kan oppleve ulike forventninger til den bestemte rollen fra ledelsen (effektivitet) og pasienten (omsorg).
Interrollekonflikt: hvis en person har flere roller samtidig som det kan være knyttet motstridende forventninger til. Skolearbeid, vennskapspleie og stille opp på jobben.
Kjønnsrolle: ulike forventinger som er basert på kjønn. Kvinnerollen har utviklet seg til utdanning og deltakelse i yrkeslivet. Mannsrollen har utviklet seg til å skulle ta pappaperm og ta ansvar for omsorgsoppgaver.
Sosialiseringsaktørene: de personene eller institusjonene som påvirker oss gjennom sosialiseringsprosessen.
Familie: en avgrenset gruppe mennesker som inngår i sosiale og følelsesmessige relasjoner, og som ofte bor i samme hushold. En slik definisjon skiller ikke mellom samboerskap og ekteskap.
Lineært samlivsmønster: først kjærester, så forlovet, så gift digitale innfødt: vokst opp med internett, mobiltelefon og ny teknologi. Mange mener de har færre sperrer som hindrer egne mål enn foreldregenerasjonen.
Prefigurativ sosialisering (M. Mead): barn og ungdom som setter grenser for atferd og kunnskap. Ungdom lærer mer av hverandre enn foreldre og lærere.
Kulturell frisetting: sosialisering er i stor grad blitt preget av medier og annen teknologi, altså sekundærsosialisering.
Curlinggenerasjonen/ Forhandlingsgenerasjonen: ingen beskjeder er endelige. Overbeskyttende foreldre, kan føre til for lite selvstendighet
Sekulariseringsprosess: religiøse normer og verdier styrer mindre av atferden vår enn før.
Sosialt system: et sett av roller som står i et bestemt forhold til hverandre. Eksempelvis en bedrift, et skip eller en skole. De kan være store og små.
Sosialiseringen i Norge og andre vestlige land går primært ut på å skaffe seg kunnskaper, verdier og ferdigheter vi voksne mener barna vil trenge for det voksne liv, og for å utvikle deres personlighet. I de fleste ikke- vestlige kulturer er sosialiseringen innrettet mot læring av sosiale ferdigheter.
Teorier
Funksjonalisme: sosialisering til rolleutfylling. Felles for alle former for funksjonalisme er følgende utgangspunkt: man tar utgangspunkt i en samfunnsmessig helhet eller system som består av ulike deler. Deretter analyserer man delene med henblikk på hvilken funksjon de har for helhetens fortsatte eksistens eller overlevelse.
Sosialisme som kulturinternalisering: Begrepet normer er viktig i sosialiseringsprosessen. Det vil si at det er klare forventninger til individets atferd i en bestemt situasjon. Vi får ros når vi innfrir normene eller forventningene, og straff når vi ikke gjør det. Slik blir de normene og reglene som gjelder til enhver tid, våre egne. Det fører til at normer, regler og verdier blir internalisert i atferden vår. Vi vet for eksempel hva som er forventet av oss når noen hilser. Normen om at vi skal hilse tilbake er noe vi nærmest tar for gitt. I sosialiseringen er internalisering av normer, læring av språk, kultur, plikter og rettigheter en viktig del.

Sosialisering som formende makt (Adorno, Fromm 1960- tallet)
Fenomenologisk sosialisering, samfunnskapt virkelighet (Berger og Luckmann 1967)
Tidligere familie og institusjoner som sosialisatorer, nå også Peer- gruppa (jevnalder)
Handlinger er bestemt av sosialbakgrunn, sosialsetting, handlingene endrer den sosiale virkeligheten, som påvirker vår handlingsevne (Antony Giddens)
George H. Meads sosialiseringsteori: George Herbert Mead var en amerikansk filosof og sosialpsykolog som levde fra 1886 til 1931. Han regnes som en av grunnleggerne av den sosiologiske vitenskap. Mest kjent er
Mead for sin teori
1
om den såkalte symbolske interaksjonismen. Han var opptatt av hvordan individet vokser inn i samfunnet og hvordan dets identitet blir dannet. Det er viktig å få med seg at Mead mente at selvet ikke er medfødt men at: “Sjølvet er noko som har utvikla seg, det var ikkje opprinneleg der ved fødselen, men oppstår gjennom prosessen av sosial røynsle og aktivitet. Det inneber at det utviklar seg hos kvart individ som eit resultat av vedkommande sin relasjon til denne prosessen som ein heilskap og gjennom relasjonen til andre individ innanfor denne prosessen”. (Mead i
Thuen og Vaage, 1989:87) Mead (1938) var altså opptatt av hvordan selvet vårt (og senere identiteten vår) blir til i forhold til selve dannelsen og i forhold til andre mennesker. Selvet blir til gjennom de sosiale erfaringene vi gjør. I motsetning til Piaget-tradisjonen som så på spedbarnet som et passivt, nesten autistisk vesen uten evne til å kommunisere med omverdenen, så Mead barnet som en aktiv aktør i samspill med sine omgivelser helt fra fødselen av. Med en gang barnet er født vil Hjemmeeksamen i Ungdomssosiologi våren 1997 3 det knytte bånd og aktivt kommunisere med omgivelsene. Mead mente at selvet ikke var noe som var inni oss, men som ble utviklet i en samspillsprosess med omgivelsene og derfor var selvet ikke å oppfatte som en medfødt egenskap, men som en sosial struktur (Imsen, 1995). Menneskets selv blir da noe aktivt og dynamisk som samordner opplevelser og som regulerer vår atferd i forhold til våre sosiale omgivelser. I tillegg til at selvet blir dannet i interaksjon med andre mennesker, er selvet også med på å påvirke disse andre. Mead mente at selvet har en sosial opprinnelse og er altså ikke medfødt. Han la ikke så mye vekt på å forstå det enkelte individs handlinger, men var heller mer opptatt av å forstå den gjensidige påvirkning som skjer menneskene imellom. Menneskene lever ikke isolert, men i samspill og relasjon til hverandre, og derfor kan vi bare forstå atferd gjennom forståelse av den menneskelige samhandling (Imsen, 1991). Mennesket er spesielt gjennom sin mulighet til å kommunisere gjennom symbolbruk (språk, ansiktsutrykk osv.) og det er dette som har gitt opphavet til begrepet symbolsk interaksjonisme som Mead bruker. Menneskets bevissthet blir til ved å overta og innta andre menneskes perspektiv gjennom rolleovertaking (Østerberg,
1994).

Rolletaking/perspektivtaking Uttrykket refererer til det “å ta andres rolle” eller “å leve seg inn i andres perspektiv”.
Evnen til å gjøre dette er i følge Bø (1995) sosialiseringens “være eller ikke være”. Men
Mead var ikke fornøyd med uttrykket “taking the role of the other” og mente at perspektivtaking var et bedre dekkende begrep. Den enkleste formen perspektivtaking er når vi som små imiterer andres roller gjennom lek, som for eksempel når Ole og Per leker politi og røver. Når vi blir eldre blir rolleovertakingen mer avansert og vi blir i stand til å innta mange menneskers roller på en gang. Et eksempel på dette kan være et fotballag der en må ta de andre medspillernes perspektiv for å få spillet til å fungere. En må også prøve å forutsi hvilke trekk motspillerne kommer til å foreta seg, slik at en kan hindre at de scorer mål. En må altså sette seg selv i deres posisjon og prøve å forutsi hvilke trekk de kommer til å gjøre eller sagt på en annen måte, en må lese spillet. Dette er en unik egenskap ved mennesket.
Vellykket perspektivtaking er en betingelse for god kommunikasjon. Dette gjelder også mitt eksempel med fotballspillerne. Dersom perspektivtakningen er dårlig, vil spillet fungere 1 Mead sammenfattet aldri sin teori. Det er hans studenter som har skrevet ned og samlet hans teori etter hans død, basert på notater fra hans forelesninger. Hjemmeeksamen i Ungdomssosiologi våren 1997 4 dårlig. Mead betegner en slik gruppe organisert spill og dets medlemmer for den generaliserte andre. Den generaliserte andre Den generaliserte andre refererer til de holdninger, vurderinger, normer og forventninger som individet møter i de gruppene det tilhører, og som f.eks. er med på å legge rammene for fotballspillet. Individet danner seg et bilde av sin gruppe og dette bildet har stor betydning for individets identitetsutvikling. Barnet må hele tiden forholde seg til den generalisert annen, og skaper på den måten en bevissthet om seg selv. I fotballaget blir derfor de reglene som ligger implisitt i spillet mellom spillerne lik den generaliserte andre. I Norge utgjør lover, regler, normer og verdier formelle generaliserte andre, mens skikk og bruk utgjør den uformelle delen. Jeg’ et og meg’et Selv-dannelsen er sentral hos Mead. Vårt sinn og selv blir til i det menneskelige møte i hverdagen. Dannelsen skjer i en prosess hvor mennesker handler og oppfatter seg selv gjennom andres reaksjoner eller oppfatninger av handlinger (Mead, 1938). Mead delte selvet inn i to faser: “I” (eller jeg’et) og “Me” (eller meg’et). Jeg’et kan sees på som det subjektive ved selvet og er ubevisst. Det er jeg’et som står for initiativet, mulighetene og er den handlende delen av selvet. Jeg’et er individets reaksjoner på holdningene til andre, og kan, i følge Mead, sees på som kjerneidentitet. Meg’et derimot kan sees på som det objektive ved selvet og er bevisst. Denne fasen innebærer at vi beskriver og vurderer oss selv, men også hvordan andre gjør det (Imsen, 1995). Begrepet kan også sees på som en slags fornuft som rettleder oss til å gjøre det riktige. Mead la sterkt vekt på at selvet var refleksivt. Med det menes at det skjer en stadig veksling mellom jeg’et og meg’et. Gunn Imsen (1995:114) skriver: “(....) Personen vil vanligvis handle i samsvar med sitt eget selvbilde. Jeg gjør det som
“passer for meg”. En elev vil neppe gi seg i kast med lang og vanskelig utdannelse med mindre hun har en viss oppfatning av at evnene strekker til. Det objektive “meg” danner et filter for jeg’ets aktivitet”. Hjemmeeksamen i Ungdomssosiologi våren 1997 5 Og det er denne vekslingen som fører til at vi sosialiseres. Selvet blir dannet gjennom den interaksjon en har med andre mennesker og den selvrefleksjon en har over egne handlinger. Interaksjonen innebærer at man er sammen med andre mennesker og kan se hvordan de handler, pluss at en får en følelse av å tilhøre noe, mens selvrefleksjonen innebærer at man ser seg selv utenfra og dersom en er sammen med noen som en respekterer, tar inn deres reaksjoner på hvordan og hvem en er. Dette danner grunnlaget for det som Mead kalte “Speilingsteorien” Speilingsteorien Speilingsteorien går ut på at individet er omgitt av et nettverk der nettverkspersonene avgir signaler eller forventninger. Når individet liker disse personene, vil det oppstå et behov for å tilfredsstille disse forventningene. dette fører til en handling/atferd hos barnet. Når den atferden individet gjør er i samsvar med forventningene, fører det til at individet får positive sanksjoner fra omgivelsene og dette er igjen med på å bekrefte individet selv. Dette blir et speil for individet som vil fremme selvet. I lengden er forventningene (hos omgivelsene), handlingene (hos individet) og sanksjonene (fra omgivelsene) med på å skape selvet. Disse omgivelsene vil som oftest være personer som betyr mye for en. Mead kaller disse personer for “the significant others”
2
. Significant others Dette er et sentralt begrep når det gjelder forståelsen av barns sosialisering. Begrepet kan oversettes til “de betydningsfulle andre”, “de viktige personene i ens liv”,
“primærrelasjonene”, “førstelinjekontaktene” og liknende begreper (Bø, 1995), og refererer til personer som har mer betydning for barns utvikling enn andre. Foreldre, søsken, venner og slekt kan være eksempler på slike personer. De har en sentral plass i dannelsen av selvet og selvrefleksjonen. (Mead, 1938). Den generaliserte annen eller samfunnets holdninger, verdier, blir i hverdagen utøvd av de signifikante andre. Den daglige samhandlingen med disse menneskene er viktige for barnet. Hvordan disse forholder seg til barnet har mye å si for hvordan barnet kommer til å bli som ungdom/voksen. Vi har alle hørt om barn som enten har blitt overbeskyttet av omgivelsene eller etterlatt til seg selv. Vi vil ofte benevne dette som oppdragelsefeil. 2 Begrepet stammer fra H. S. Sullivan Hjemmeeksamen i Ungdomssosiologi våren 1997 6 George H. Meads sosialiseringsteori er en måte å først menneskets dannelse av selvet og dets identitet. Det finnes også andre teorier på hvordan individet vokser inn i samfunnet,
Men jeg vil i danne oppgaven benytte meg av Meads forståelse og begreper. Sentrale begreper i besvarelsen av problemstillingen vil være begrepene “sosial speiling” og “significant others”. Barnehage, skoler og organiserte fritidsaktiviteter tar stadig mer tid i livene våre og bidrar til at mye av sosialiseringen er formell. Dette er tendenser som blir forsterket gjennom tanken om livslang læring. Arbeidstakere skal fortsette å ta utdanning innenfor mange ferdighetsområder også etter at de har kommet i arbeid gjennom videreutdanning. Det forventes en man skal inngå i en livslang læringsprosess.
Kulturforståelse
Kultur: E. Taylor: den komplekse helheten som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, juss og skikker, foruten alle de andre ferdighetene og vanene et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn
Snevrere: de tanker, kunnskaper, trosformer og ferdigheter mennesker har tilegnet seg som medlemmer av et samfunn, og som overføres, ofte i en noe forandret form, fra generasjon til generasjon.
Kultur er det motsatte av natur
Identitet: vår selvoppfatning
Etnisitet: hvis identiteten er knyttet til det å tilhøre en folkegruppe
Eksotiserende: stemple andre som fremmedartede i betydningen ikke tilhørende
Etnosentrisme: å bruke sitt eget samfunn som målestokk for andre samfunn slik at de andre framstår som underlegne.
Kulturrelativisme: det motsatte av etnosentrisme. Dreier seg om at det er ikke mulig å rangere samfunn i forhold til hverandre ut fra en målestokk vi selv finner på. Læren om at ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå et samfunn og innbyggerne der tilfredsstillende uten å kjenne denne logikken.
Individualisme: et syn på individet som et fritt, handlende og kreativt vesen med bestemte rettigheter.
Ego- sentrisk: den vestlige personoppfatningen. Det er en som først og fremst har seg selv som sentrum for tanker og følelser, altså selvopptatt.
Sosiosentrisk: Det tradisjonelle samfunns personoppfatningen hvor det er samfunnet og ikke enkeltindividet som står i sentrum. Man må først ta hensyn til samfunnets reaksjoner før man kan ta hensyn til seg seg.
Lineær tidsoppfatning: vektlegging av at ting forandrer seg ved at det stadig skjer noe nytt
Syklisk tidsoppfatning: vektlegging av at ting stadig gjentar seg, eksempelvis døgnet og årstidene4
Kreolisering: innebærer at nye kulturelle blandingsformer oppstår når ulike tradisjoner møtes. Begrepet ble opprinnelig brukt som en betegnelse på blandingsspråk, men blir nå også benyttet i forbindelse med andre deler av kulturen, som musikk, litteratur og mat.
Patrilineære samfunn: der overføres avstamning og arvefølge gjennom menn. Når døtrene gifter seg blir de medlemmer av sin manns storfamilie. Når han dør vil sønnene bli overhoder for nye storfamilier. Dette finner vi i Afrika og Asia.
Matrilieære samfunn: der overføres avstamning og arvefølge gjennom kvinner. Når en sønn gifter seg, blir han en del av sin hustrus storfamilie. Når eventuelt døtrene stifter nye storfamilier, blir de fortsatt medlemmer av den samme matrilineære ættelinjen eller klanen. Varianten er kjent fra amerikanske indianerstammer og i enkelte afrikanske og asiatisk samfunn.
Monogami: gift med én
Polygyni: gift med flere
Polyandri: brødrene er gift med samme kvinne for å hindre oppdeling av farsgården
Tilpasningsformer
Assimilasjon: innvandrere bør oppgi sin kultur og «bli norske»
Integrasjon: Innvandrerkulturene må få sin egen plass i samfunnet, samtidig som de tilpasser seg den eksisterende kulturen. En vellykket integreringspolitikk bidrar til å skape sosialt samhold og samfunnsmessig stabilitet og skaper tilhørighet og lojalitet.
Segregering: atskillelse. Eksempelvis apartheidsystemet i Sør- Afrika og USA. En offentlig segregeringspolitikk vil være undertrykkende, og skape konflikter mellom grupper, og det vil derfor være vanskelig å gjennomføre en slik politikk over lengre tid.
Religion og samfunnsfag

Forberedt del: forklare systematisk skjev fordeling og analyse årsaker til sosial ulikhet i Norge i dag.Uforberedt del: forklare forskjellen på fengselstraff og forvaring, forklare hva et sosialt system er, gi eksempler på konsekvenser av økonomisk globalisering. Årsaker til ungdomskriminalitet i norge i dag.ekstra: hva er sosial mobilitet?Nevn de forskjellige rollekonfliktene. Bruk fagrelaterte teorier og begreper og drøft ungdomskriminaliteten i Norge i dag. Det fikk jeg; kan du forklare litt om teorier og synspunkter innenfor arbeid og produksjon? Altså human relations og scientific management:)
Del 1: gjør rede for ulike produksjonsformer.Del 2: Gjør rede for ulike organisasjonsteorier og hvilke av disse vi kan bruke for å få et godt arbeidsmiljø.Uforberedt: Hvordan påvirker massemediene sosialiseringsprosessen
Del 1: Vurder i hvilken grad familien virker inn på sosialiseringen til barn og unge. Bruk sentrale teorier og begreper. Del 2: hva er makt? Hva er etnosentrisme? Hvilke betingelser har vi for sosial mobilitet? Hvordan går man frem i forskningsprosessen? Hva er forskjell på kvalitativ og kvantitativ metode?