Byens metafysikk er skrevet av den norske lyrikeren og journalisten Rolf Jacobsen (født 8.mars 1907 i Kristiania, død 20. februar 1994 på Hamar). Jacobsen regnes som en av Norges største lyrikere, og debuterte med diktsamlingen; Jord og jern, der byens metafysikk er et av diktene. Jord og jern ble dessuten også kalt for Norges første modernistiske diktsamling.
Som tittelen allerede avslører handler diktet om det man ikke kan se, det man ikke kan sanse. Diktet handler om de tingene i en by man ikke legger merke til, det man ikke kan se, men som likevel er de delene som får en by til å fungere. Jeg tror forfatteren refererer til byens sjel, byens indre, når han bruker ordet metafysikk.
Den første strofen begynner med gjentagelse, da de tre første linjene begynner med ordet «under». De to første linjene er skitten, der du får en følelse av noe urent og ekkelt. De to siste linjene derimot er stikk motsatt og han nevner ordet vann. Vann symboliserer noe rent, vakkert, altså er det stor kontrast fra de to første linjene.
I strofe nummer to kommer det teknologi opp; «Telefonkablenes nervefibre», «gassledningens hule blodårer». Her kommer besjeling med i bildet, forfatteren vekker tingene til liv. Siste setning i denne strofen derimot; kloakker, høres kanskje litt malplassert ut, men har selvsagt en betydning. For å få en følelse av en dyster og mørk stemning, bruker forfatteren disse ordene, altså kloakk, hule blodårer.
Det er igjen gjentagelse i den tredje strofen, der de to første linjene er; «Fra Østens skyhøie menneskealper, fra Vestens villafasader bak spirea». Her ser vi tydelig at forfatteren bruker vest og øst som to motsetninger, hvor Østen ofte blir tenkt på som det fattige strøket, mens Vesten er det velstående. Menneskealper kan bety skyskrapere, mens villafasader kan minne om bondegårder. Det kan høres ut som om forfatteren skriver om selve Oslo. Den tredje linjen begynner med en bindestrek, som ofte betyr at man skal stoppe opp og tenke litt på det som nettopp er blitt lest. –de samme usynlige lenker av jern og kobber binder oss sammen. Altså alle, både øst og vest, lever i et fellesskap tross sine motsetninger og sitter fast med samme skjebne.
Gjentagelse igjen i fjerde strofe; «Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv, ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen, ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank». Her bruker forfatteren igjen besjeling. Du danner deg et bilde i hodet hvor du faktisk ser gassledningene hoste. Hvordan disse stakkarslige kablene og ledningene jobber livet av seg for at menneskene skal kunne få en enklere hverdag. Den siste linjen er interessant, da den ligger på høyre siden under den øvre linjen istedenfor den normale venstresiden. Setningen lyder slik; «hundrede mil i mørke», og er vel egentlig en del av setningen over. Jeg tror at forfatteren har valgt å sette denne setningen akkurat slik for å stikke den ut. For at leserne skal skjønne at denne setningen er det noe spesielt med. Hundrede mil i mørke høres ikke akkurat ut som den ideelle dagsturen. Igjen kommer det opp at diktet har et dystert tema. Kloakken reiser langt under jorden i det fuktige mørket, man får nesten medynk for den stakkarslige reisende.
«Byens jernkledde innvolder arbeider». Altså besjeling igjen. Byen kan minne om en menneskekropp, hvor innvollene er alle de tingene i en by som får den til å fungere.
Så kommer det en vending i nest siste strofe; «Men oppe i dagen danser jo du med flammende fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens hvite øie og ny kåpe i solskinnet». Plutselig slår forfatteren om, og henvender seg for første gang i diktet til deg. Diket lysner til, det kan virke som etter all denne elendigheten det er blitt skrevet om, så finnes det håp likevel. Denne strofen kan også minne om kjærlighet, da han skriver om dansing med flammende fotsåler, og silke mot navlens hvite øie. Han skriver dessuten også om en dame, da ordet «kåpe» kommer med i denne strofen.
Den siste strofen kan minne om religion, da han bruker ord som; lyset, sjel, engel og evig liv. Og for første gang skriver han «jeg» i diktet. Han står oppe i lyset et sted og ser på at kloden sakte blir ødelagt, bit for bit. Han kan nesten høres ut som en misfornøyd Gud. Når han skriver «cigarettens blås sjel» tenker jeg at han tenker om det innerste i sjelen, da ildens sjel, altså dens innerste farge faktisk er blå. Jordens indre. Det at han også skriver sigarett, kan tenkes at sigarettrøyken er en metafor for den giftige utslippen vi mennesker sender opp til atmosfæren hver eneste dag.
Budskapet i dette diktet tror jeg er den forurensningen vi mennesker skaper, og han prøver å fortelle det til resten av verden, men ingen vil høre etter. «Ingen kan høre», er starten på hele tre linjer i en hel strofe. Stopp opp og tenk hva vi faktisk gjør mot moder jord. Vi skaper stygg teknologi som vi gjemmer i jorden, og later som om den ikke eksisterer. Vi lever egentlig i en drømmeverden. Forfatteren prøver å fortelle oss at vi må ta bedre vare på naturen, det er bra med utvikling, men skal det gå på bekostning av denne jorda vi bor på?
Personlig synes jeg at dette diktet er fantastisk. Det er mørkt og dystert, og når du tror enden er nær, er det håp likevel. Måten forfatteren har gjort om en hel by til en levende organisme som bare prøver å overleve en dag om gangen, er et utrolig konsept. Det er morsomt å se for seg det som beskrives i diktet, samtidig som at det er et viktig budskap skrevet mellom linjene. Det er nesten 80 år siden dette diktet ble skrevet, men jeg føler at dette diktet er mer aktuelt nå enn noensinne før.
