Ungdom
«Du må ikke sove! Du må ikke tro, at du bare har drømt!» Jeg kan fortsatt høre stemmen til Arnulf Øverland ljome ut i klasserommet. Tre fjerdedeler av mine medstudenter sover – jeg lytter. Jeg vet ikke om det er den dype stemmen eller innlevelsen til Øverland som satte spor i meg, men «Du må ikke sove» er et dikt jeg aldri kommer til å glemme. I en verden der krig og urettferdighet dominerer flere steder, må jeg si det er litt surrealistisk å sitte på eksamen i tredje klasse og sutre over at hosten fra russetiden enda ikke har gitt seg. Men det gjør jeg, og min største bekymring er hvor vidt jeg kan, eller ikke kan dra å trene på grunn av hosten. «Du må ikke sove» fra 1937 er det først og fremst andre verdenskrig Øverland advarer mot. Samtidig kan mye av det han skriver knyttes opp mot dagens samfunn. «Du må ikke tåle så inderlig vel l den urett som ikke rammer deg selv!» er et eksempel. Jeg er en typisk norsk tenåringsjente, og i likhet med mange av mine landsmenn, er «meg og mine» det viktigste for meg. Ofte tar jeg meg i å tenke at jeg burde bry meg mer om de som lider i verden, kanskje donere bort et par hundre kroner til ulike organisasjoner som støtter trengende i fattige land. Denne tanken dukker stadig opp, men holder aldri lenge. Så fort jeg ser at skolekorpset holder kakelotteri utenfor matbutikken har alle tanker om veldedighetspenger forduftet.
Jeg tror vi nordmenn «lider» av den samme likegyldigheten. Vi er for dårlige til å vise engasjement og interesse i saker som ikke angår oss selv. På samme måte som Øverland påpeker at «Du vet jo at skolebarn er soldater ...», vet vi at verden er preget av urett. Likevel gjør vi svært lite for å få til en mulig endring. Jeg husker da vi var på konfirmasjonsleir og ble Eksamenssvar i NOR1211 norsk hovedmål Side 15 av 18 fortalt og, illustrert ved en banan, vist hvordan «hardtarbeidende kaffedyrker-Siri fra Afrika» bare fikk en brøkdel av den totale fortjenesten kaffen hennes ble solgt for i Norge. «Finske trailersjåfør-Trond» fikk en langt større andel for å kjøre kaffen fra Tyskland til Norge. Budskapet var å vise hvor skjev inntektsfordelingen er for mennesker fra ulike steder i verden, og fenomenet forekommer ikke bare innen matindustrien, men også i tekstilindustrien. Dette er problemer vi vet eksisterer, men som vi velger å ikke gjøre noe med. Vi er likegyldige.
Dersom vi først går inn for å gjøre en forskjell, tyr vi sjeldent til protesttog eller demonstrasjoner. Som borgere i et land der frihet nærmest er en lov, er det vi som burde tøye grensene og virkelig uttrykke våre meninger i debatter mennesker i andre land ikke får deltatt i. Det gjør vi ikke. Arenaen som har erstattet de tidligere protesttogene heter Facebook. Der kan man blant annet «dele» ulike artikler og dokumentarer til alle sine facebookvenner. Jeg minnes dokumentaren som svermet rundt på nettet for et par år tilbake. Dokumentaren handlet om kidnappede barn i Nigeria som ble trent opp til å bli soldater og krige for sin leder. Filmen vakte stor oppsikt og temaet fikk mye oppmerksomhet både av avisene og på sosiale medier. For å støtte kampen mot barnesoldater ble folk oppfordret til å støtte organisasjonen med pengebidrag. Jeg erindrer en sak om korrupsjon i akkurat denne organisasjonen, men poenget mitt er at det engasjementet folk viste var å dele dokumentaren på Facebook.
Og det er her problemet ligger. Når vi først velger å vise engasjement, viser vi det ved å gjøre handlinger som til syvende og sist ikke betyr noe. Sosiale medier er en utmerket arena til å dele filmer og artikler for å gjøre et temaet eller en konflikt mer kjent. For å vise ekte engasjement må man derimot ta steget videre, utenfor dataskjermen, og gjøre handlinger som utgjør en større forskjell. Hvorvidt det er å donere penger eller samle inn klær spiller ingen rolle, så lenge det faktisk kan utgjøre en forandring i større grad enn et delt facebookinnlegg.
Jeg husker skuffelsen var stor da læreren på barneskolen annonserte at årets julekalender var å gi bort klær til barn i Ukraina. For oss norske tiåringer var det et stort tap å måtte gå Eksamenssvar i NOR1211 norsk hovedmål Side 16 av 18 hjem fra skolen gjennom hele desember, uten en eneste kalenderpakke i sekken. Når jeg i dag tenker tilbake på den desembermåneden, blir jeg flau. Det at skolen hadde et sånt engasjement og sendte avgårde så store mengder klær til Ukraina var et kjempetiltak. Som tiåringer burde vi ha vært stolte og fornøyde over den omsorgen og interessen vi viste for at barn i andre land fikk det bedre. Det gjorde vi ikke. «Engasjement, hva er det?» tenkte vi.
Nå er det riktignok ikke barna som er skyld i nordmenns mangel på engasjement og vår likegyldighet overfor andre mennesker. I mitt tilfelle vil jeg legge noe av skylden over på mine foreldre og deres oppdragelse. Vi har bodd sammen i atten år, og til tross for min uutholdelige masing som barn, har de aldri så mye som vurdert å bli Plan-faddere. De gangene jeg konfronterer min mor med det, for det hender, forsvarer hun seg alltid med at «vi har nok med oss selv». Neste gang skal jeg sitere Øverland. Jeg skal stille meg opp på stolen, heve stemmen, og si «Du må ikke skylde på åker og fe og at du har nok med det!» Øverland har nemlig et rimelig godt poeng der. Hvis alle bare skulle tenke på seg selv ville verden gått i spinn. Vi lever i en verden der symbiose, biologenes ord på «samspill», er alfaomega. Dette er hva foreldre burde lære sine barn. Etter min mening er å lære å hjelpe og støtte andre som har det vondt, viktigere enn å ta strømpebuksa si på rett vei.
Jeg minnes igjen klasserommet i tiende klasse, og Arnulf Øverlands rungende stemme med noe jeg mener var en antydning til skarre-r; «Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre? Kan dere absolutt ingenting gjøre?» En av elvene stønnet høylytt. Mangel på engasjement, tenkte jeg, og husker jeg ble irritert. Alle burde følge med på Arnulf Øverlands «Du må ikke sove». Det er et dikt i hvert fall jeg aldri kommer til å glemme.
Kilder: «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland, 1937