Adam Smith – profeten for den selvregulerende kapitalismen

1) Hvordan mente Adam Smith at ”den usynlige hånd” ville regulere samfunnet og økonomien?
Ifølge Smith er vareproduksjon fremstilt med henblikk å byttes på et marked. Visse forutsetninger må ligge til grunn; horisontal arbeidsdeling og privat eiendomsrett. Produsentens arbeid er privatsak, bestemmer selv hva og hvor mye de skal produsere. Produksjonen på samfunnsplan er planløs, uten innblanding fra myndigheten på forhånd hvor mye og hva bedriften skal produsere. Hvorvidt man har produsert noe for andre, avgjøres på markedet, etter produksjonen er avsluttet. Koordineringen skjer ex poste (etterpå?). På markedet skjer varebytte, produsentene bytter ulike typer arbeid, på en indirekte måte. Varene må få en bytteverdi, eller en pris. Pris er ikke noe fra naturens side, men et rent samfunnsmessig fenomen som oppstår ut fra relasjonene mellom aktørene. Prisene er utilsiktet resultat av produsentenes samhandling med hverandre. Dette gjelder også den umiddelbare inntektsfordelingen mellom produsentene. En teori om prisdannelsen på markedet, verditeori, er sentralt for å forklare virkemåten til en markedsøkonomi. Smith greide aldri å komme frem til fullstendig og tilfredsstillende løsning.

Smith tar utgangspunkt i at alle varer har en dobbelt verdikarakter; bruksverdien er den kvalitative siden av varen, som betegnes å tilfredsstille et menneskelig behov. Bytteverdien er den kvantitative siden, og måler varens utvekslingsforhold til andre varer eller penger. Når det gjelder bytteverdien, skiller han mellom markedspris og naturlig pris. Den førstnevnte er den effektive vareprisen på bestemt tidspunkt i et bestemt marked, den kortsiktige prisen. Sistnevnte er langsiktige prisen som akkurat dekker varens normale produksjonskostnader.

Smith mener at markedsprisen avhenger av tilbuds- og etterspørselskreftene. Er tilbudet lav i forhold til etterspørselen, vil tilgjengelige varemengden fordeles til de som er villige til å betale en høy pris. Er motsatte tilfellet, vil prisen måtte falle for at hele varemengden skal bli solgt. Prisene fungerer som signaler til markedsaktørene, og gir dem incitamenter (stimulans) eller sporer til å handle på bestemte måter. Viktig forbindelse mellom markedspris og naturlig pris. Tilbuds- og etterspørselskreftene skyver markedsprisen mot den naturlige prisen gjennom en serie fluktuasjoner av ulik varighet og størrelse. Smith sier at alle varer ”graviterer” mot den naturlige prisen: Eks at i et gitt system der bestemt mengde varer blir produsert og byttet til gitte priser, skjer plutselig forverring av værforholdene. Økning av etterspørsel etter hansker. Markedsprisen øker til nivå over den naturlige prisen, kapital investert i hanskeproduksjon vil gi høyere profittavkastning, utvider sin produksjon. Ny kapital vil strømme inn i hanskebransjen. Tilbudet vil øke inntil markedsprisen til slutt gjenetableres på naturlige nivået. Naturlige prisen er likevektspris, men konstitueres (organiseres) via tilbuds- og etterspørselskreftene. Personlig vinning er drivkraften, men konkurransen er kraften som sørger for harmonisk sluttresultat.

Markedsmekanismen eller ”Den usynlige hånd”, sørger for konkurransedyktig pris (lik produksjonskostnadene), og for at samfunnets ressurser deles ut slik at det sikres at etterspurte varer produseres i riktig mengde og sammensetning. Markedet regulerer seg selv perfekt; dersom pris, lønnsrate eller profittrate stiger, vil den før eller senere falle igjen, og motsatt. Alle egoistiske aktiviteter blir holdt i sjakk og styrt av en ”usynlig hånd” mot et mål, det felles beste, som ingen har intendert (strevet etter). Forutsetninger for et slikt system er at markedskreftene og konkurransen må få virke uhindret, et system som Smith kaller for ”naturlig frihet”.

2) Hva mente Adam Smith var kilden til nasjonens rikdom, og hva var hans teori om økonomisk vekst?
En nasjons rikdom for Smith var den årlige strømmen av realgoder, og arbeid var kilden til rikdommen. Nasjonens velstand starter med analyse av ”årsakene til forbedringer i arbeidets produktive krefter” i det fremvoksende fabrikksystemet i England. Viser til nålfabrikk med ti arbeidere der utstrakt arbeidsdeling og spesialisering mellom arbeiderne førte til store økninger i arbeidsproduktiviteten. Etter produksjonsprosessen ble oppdelt i 18 atskilte arbeidsoperasjoner, økte produksjonen pr arbeider fra 20 til 4800 nåler pr dag. Fremførte tre argumenter for tekniske gevinstene ved å findele arbeidsoperasjoner så mye som mulig. For det første vil ferdighetene til hver arbeider øke når de kun utfører noen få operasjoner, for det andre sparer man tid og arbeiderne slipper å omstille seg fra en type arbeid til annen, og til sist vil oppfinnelsen av maskiner gjøre arbeidet mer produktivt. Men argumentene ikke helt overbevisende; at spesialisering fører til økte ferdigheter er lite trolig, da kravet til ferdigheter i fabrikkarbeid på den tiden var lave og relativ lette å lære. Bevis: utstrakt barnearbeid. Å slippe å omstille, impliserte ikke at spesialiseringen måtte skje mellom ulike personer. En nålarbeider kunne kutte ståltråd en dag, rette de ut neste dagen osv. Til slutt: Smiths tro på økt grad av innovasjon ble senere motsagt av ham selv: ”En mann som hele livet kun utfører få enkle arbeidsoperasjoner, som i tillegg er helt like, har ingen grunn til å utvikle forståelse eller gjøre oppfinnelser for å fjerne problemer som aldri oppstår.”

Smith overser arbeidsdelingens opprinnelige funksjon i fabrikken var å disiplinere og kontrollere måten arbeidet ble utført på og sikre nødvendigheten av en organisator, m.a.o. å garantere posisjon for kapitalisten i produksjonsprosessen. I følge Smith er betingelsen for arbeidsdeling økt handel, internt og eksternt. Arbeidsdelingen er begrenset av markedets omfang, som igjen avhenger av et velutviklet transport- og kommunikasjonssystem, utbredelsen av kredittinstitusjoner og produksjonens vekstrate. Ifølge Smith er en kumulativ mekanisme virksom i en kapitalistisk markedsøkonomi: Arbeidsdeling, produksjonsvekst, utvidelser av markedet, intensivering av arbeidsdelingen, økt arbeidsproduktivitet, produksjonsvekst osv. Dette er en entydig positiv utviklingsspiral.

Arbeidsdelingen initierer vekstprosessen, men det er kapitalakkumulasjonen som holder den gående. Kapitaleierens kapital består av fast kapital (maskiner, bygninger mv.) og flytende kapital som går til kjøp av arbeidskraft og råvarer. Kapitalakkumulasjonen innebærer reinvestering av profitten i nye maskiner og mer arbeidskraft. Maskiner fremmer arbeidsdelingen, og økte lønnsutbetalinger fører til økt etterspørsel etter nødvendige konsumvarer. Økte etterspørselen medfører økt produksjon i neste periode osv.

Siste faktoren som bestemmer vekstbetingelsene, er andelen av arbeidsstokken som er sysselsatt i produktivt arbeid. Smiths skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid er rent analytisk skille, og har ingen moralske implikasjoner om at noe arbeid er mer ”nyttig” enn et annet. Tvert imot påpeker Smith at noen av samfunnets mest respektable yrker som prest og politisjef er produktive virksomheter. Smiths kriterier for produktivt arbeid er at det må 1) resultere i et materielt produkt, 2) resultere i reinvesterbart overskudd.

Lønnsarbeid i privateid fabrikk produserer en profitt, mens statsansatt byråkrat ikke produserer noe som kan selges på marked med fortjeneste. Byråkratens arbeid kan være nødvendig, men reproduserer ikke verdifond som kan brukes til å betale byråkratlønnen. Den må derfor trekkes ut av verdiskapningen i den produktive sektoren (via skatten) og begrenser derved kapitalakkumulasjonen og den økonomiske veksten. Industriarbeideren skaper et verdiprodukt som reproduserer hans egen lønnsutbetaling og et overskudd i tillegg. Viktig svakhet ved Smiths definisjon: han inkluderte ikke tjenesteyting i private bedrifter, som også produserer en profitt eller reinvesterbart overskudd, i det produktive arbeidet. Dette skyldes at privat tjenesteyting hovedsakelig foregikk hos godseierne på den tiden. Smiths sentrale poeng er klart; den uproduktive andelen av samfunnets arbeidsstokk må begrenses til et minimum for å maksimere den økonomiske veksten.

3) Hvilken rolle mente Adam Smith at staten burde ha i en kapitalistisk markedsøkonomi?
Vesenskjennetegn ved kapitalistiske produksjonsmåten er atskillelsen av politikk og økonomi i to selvstendige sfærer i samfunnet. Økonomiske aktiviteter omfatter alle oppgaver tilknyttet produksjon og fordeling av økonomiske goder. I det føydale Europa var disse tilknyttet selve politiske maktutøvelsen. Produksjon og fordeling ble utført under makthavernes kommando. Leilendingen som arbeidet på marken, gjorde et ikke for seg selv, men utførte politiske elitens ordre direkte eller indirekte. Vi kan si at økonomi og politikk var vevd sammen i et autoritetssystem, og føydale godseieren var både den økonomiske og politiske lederen av godset.

Spredningen av markedsøkonomien svekket statens autoritet. Oppstod ny relativ autonom sfære i samfunnet, økonomien. Dens oppgave bestod i å produsere og fordele rikdom. Økonomien fremtrer som en slags stat innenfor staten der vitale aktiviteter, som tidligere ble styrt ovenfra, nå foregår ut fra aktørenes egeninteresse. Kapitalismen frembringer med andre ord økonomisk frihet i en ny privat sfære. Kapitalismen består ikke bare av privat virksomhet. Staten fortsetter med sine tradisjonelle funksjoner, å opprettholde intern orden og føre krig. Den tilveiebringer nødvendige ytelser til private aktivitetssfæren – veier, domstoler osv. Staten delegerer en del maktutøvelse til økonomien; ledelse og kontroll av arbeidskraften, men er uunnværlig for at markedsøkonomien skal fungere. Eksisterer like fullt dyp spenning mellom økonomiske og politiske aktiviteter i markedsøkonomien, pga systemet består av to separate områder der det tidligere bare var ett. Tradisjonelle høyre-venstre-aksen representerer dette.

Smith sier at statsmakten er opprettet for å sikre den private eiendomsretten, ”i realiteten for å forsvare de rike mot de fattige, eller som har noe eiendom mot de som ikke har noe i det hele tatt.” Staten er altså klassestat, ikke et organ for ”fellesskapet”. For Smith var klassedominansen til eiendomsbesitterne et uforanderlig aspekt ved den menneskelige natur. Han går ut fra at klasseforskjeller er en nødvendig forutsetning for kapitalakkumulasjonen, og erkjenner ikke at denne maktforskjellen kan komme til å utløse omfattende politiske konflikter.

Statens oppgaver under kapitalismen i Nasjonens velstand: sikre lov og orden, internt og eksternt. Opprettelse av voldsapparat; militær- og politivesen, domstoler. Voldsmakten skal internt garantere eiendomsretten og overholdelse av kontrakter. Staten skal også sikre opprettelse og drift av materiell infrastruktur, veier, kommunikasjonssystemer osv. Hvis tiltak er nødvendig for markedsøkonomiens funksjon og det ikke gir tilstrekkelig privatøkonomisk profitt, er det oppgave for staten.

Smith advarer på det skarpeste mot vrangforestillingen at staten bør prøve å ”lede private menneskers økonomiske affærer i en retning som er fordelaktig for samfunnets interesser”. Dette bør overlates til den usynlige hånd, pga staten kan ”aldri erverve seg tilstrekkelig kunnskap eller visdom” til å sikre et vellykket resultat. Smith overtar fysiokratenes kamprop ”laissez-faire”, konsekvensen blir en minimal stat, ”nattevekterstaten”. Vi ser det totale oppgjøret med merkantilismens idé om den ”synlige hånd”, overbevisningen om at en aktiv, intervensjonistisk stat er nødvendig for en progressiv økonomisk utvikling. Smith la grunnlaget for skeptisk og til dels fiendtlig innstilling til staten som er ført frem til våre dager.

Joseph Alois Schumpeter – profeten for den kreative kapitalismen

1) Hva mente Joseph Schumpeter med begrepet innovasjon?
Mente at skiftninger i økonomiske sykluser skyldes at en bestemt innsikt, vi kan si ny kunnskap, blir tatt i kommersiell bruk Schumpeter kalte slike kommersialiserte innsikter innovasjoner. Skilte skarpt mellom oppfinnelser og innovasjoner. Når oppfinnelsen er satt inn i et kommersielt system, er innovasjonen et faktum.

Skiller mellom inkrementelle og radikale innovasjoner. Inkrementelle innovasjoner er ”oppgraderinger”/forbedringer av eksisterende teknologi. Radikale innovasjoner derimot er helt nye innovasjoner, som f. eks bilen satt inn i kommersialisert system.

2) Gjør rede for hvilken rolle Schumpeter tilla entreprenørene i den økonomiske utviklingen
Tradisjonelt hadde (nyklassiske) økonomer sett på alle de økonomiske aktørene på samme måte: De var rasjonelle og maksimerende, enten de var produsenter eller konsumenter. Schumpeter mente entrepenørene var annerledes. Denne annerledesheten dreide seg om at de var villige til å gjøre nye ting; foreta handlinger som de måtte være usikre på utfallet av. Nye økonomiske løsninger kan vise seg å være svært inntektsbringende for dem som introduserer dem, men det kan også gå galt. Som regel går det galt. Imidlertid tok ikke Schumpeter full avstand fra det tradisjonelle synet på økonomiske aktører: Når foregangsmennene (entreprenørene) hadde vist de nye veiene som lønte seg, fulgte andre etter for å se om ikke de også kunne utnytte det som entreprenørene hadde gått i spissen for (spredning, diffusjon).

Innovatørene er kalkulerende visjonærer. De har konsepter om helt nye produkttyper, om nye markeder, nye teknologier eller nye organisasjonsmetoder. Motivet deres er ikke sosial velferd, men deres egen fordel. Profitt er drivkraft, og superprofitt – monopolprofitt – er noe de kan oppnå fordi de er først ute med noe og kan ta høy pris.

Det er to grunner til at entreprenører dukker opp i forbindelse med krisen. For det første er det bedre plass i den fysiske økonomien. Fabrikker kan stå tomme, bedrifter går dårlig, situasjonen preget av mangel på klar retning for fremtiden. Entreprenøren er slik person som kan peke ut ny vei for fremtiden. Den andre grunnen er at entreprenørene får mer spillerom under kriser er nettopp at adgangen til kapital blir annerledes. Generelle adgangen til kapital blir mindre under kriser. Investeringer går derfor ned. Investeringsmønstret vil selv bidra til å forsterke krisen. Entreprenørene har løsninger som er nye, i mange tilfeller usikre, men kan innebære muligheter til mer fortjeneste enn andre mer tradisjonelle investeringer.

3) Hvordan så Schumpeter på økonomiske kriser? Kan du avlede fra dette en teori om hvorfor Schumpeter ikke ble særlig populær i mellomkrigstiden – og Keynes teorier i stedet vant frem?
Schumpeter mente at kriser kunne være til fordel for samfunnet. Krisen fillerister økonomien, fjerner grunnlaget for de minst effektive bedriftene, og legger grunnlaget for ny vekstfase basert på sunne, velstyrte og effektive bedrifter. Krisen er med på å forandre grunnlaget for den økonomiske utviklingen.

Schumpeters teorier om entreprenøren, innovasjoner og økonomiske sykluser henger sammen i ett system. Dette systemet er identisk med nyklassiske økonomiens likevektssystem. Etterspørsel og tilbud balanserer hverandre. Schumpeter mener at krisene var en naturlig del av dette likevektssystemet. De var et resultat av at økonomien var moden, og symptom på at økonomien trengte fornyelse. Generelt poeng hos Schumpeter: innovasjoner kan bli motivert av at det er krise, og de får plass i økonomien fordi det er krise. Blir det mange nok innovasjoner, skyter økonomien ny fart på nytt grunnlag, og dette blir utgangspunktet for ny høykonjunktur og ny økonomisk vekst.

4) Hvordan begrunner man en aktiv statlig økonomisk politikk dersom man er ny-schumpeterianer?
Man legger vekt på at innovasjoner kan institusjonaliseres. Kan finnes miljøer i økonomien, små og store samfunn av samarbeidende bedrifter og institusjoner, som systematisk frembringer innovasjoner. Det kan være verdt for staten å gripe inn for å støtte opp om slike samfunn, hvis det kan fremme innovasjonstakten i økonomien.

UKE 2: Markedsøkonomiens røtter (800-1750)

1. Hva menes med begrepet føydalisme?
Med føydalisme siktes det til et sett med gjensidige bånd mellom de forskjellige nivåer av adelen i europeisk middelalder. Føydalismen hadde sitt utspring under middelalderen (800-1500), men ordet føydalisme kom i bruk i løpet av middelalderen, men føydalisme som beskrivelse av en samfunnsorden ble skapt først på 1600-tallet. Det er tre elementer som er typiske for føydalismen: lensherre, vasall og len. For å forstå føydalismen må disse tre begrepene ses i sammenheng. En lensherre var en adelig som eide jord og land. En vasall fikk tildelt et stykke jord av lensherrens land som len. Som motytelse skulle vasallen gjøre krigstjeneste for lensherren. De gjensidige pliktene og rettighetene mellom lensherrer og vasaller danner grunnlaget for føydalismen. Norge var et land i ytterkanten av Europa og ble aldri preget av føydalisme i samme grad, eller samme utstrekning som i sentrale Europa. En av grunnene for dette var at bøndene i hovedtrekk var rettslig frie og at rundt 40 prosent av norsk dyrkbar mark var eid av bøndene selv ved utgangen av middelalderen.

2. Hva menes med begrepet merkantilisme?
Merkantilismen er en betegnelse gitt i ettertid for å beskrive den dominerende økonomiske politikken som ble ført av de fleste europeiske stater i hundreåret forut for gjennombruddet for økonomisk liberalisme (ca 1650-1850). Merkantilismens mål var å legge til rette for en sterk statsmakt (militært), gjennom tiltak for å oppnå størst mulig handelsoverskudd. Virkemidler for å oppnå dette var å gi særskilte selskaper monopoler og privilegier. Merkantilismen varte i følge foilene vi har blitt utgitt på 1500-1700-tallet. Merkantilismen var preget av økt handelsvolum og nye næringer. Til grunn for merkantilismen lå en forestilling om at internasjonal handel var et nullsumspill, dvs. at et lands gevinst var et annet lands tap. Dette medførte at det ville være lønnsomt å eksportere mer enn man importerte, siden dette medførte mer inntekter enn utgifter, som igjen ofte medførte høye tollmurer og strenge reguleringer fra statlig plan.

3. Hvilken plass hadde markedet under føydalismen og merkantilismen?
Også i det førindustrielle samfunnet fantes det markeder, både som fysiske fenomener, og som koordineringsformer. Det førindustrielle samfunnet kjennetegnes imidlertid av at markedet spilte en svært underordnet rolle.
Føydalismen: Arbeidskraften var ikke en vare som kunne kjøpes og selges, noe som kjennetegner det kapitalistiske samfunnet som kom langt senere. Naturhusholdet dominerte under denne perioden. I dette ligger det at en stor del av produksjonen gikk til eget bruk, og at varebyttet i stor grad skjedde i form av naturalia fremfor penger. Men en viss pengeøkonomi fantes. Hvis bonden hadde mer til overs (etter sitt eget forbruk og skatten), ble dette gjerne solgt på det lokale markedet. Dette markedet representerer imidlertid på ingen måte noen dominerende form for varebytte. Slike små markeder bidrog til etablering av byer. I Italia fantes det en rekke markeder, som for eksempel i Parma. Vi sier imidlertid at markedet hadde en underordnet betydning i slike samfunn. Vi kan også si at markedet representerte en mulighet mer enn en nødvendighet. Senere under kapitalismen ble markedet en nødvendighet. For det første var det fysiske markedet begrenset. I den grad det fantes varer som bøndene hadde til overs, ble de disse solgt på et marked, og det var som oftest svært lokalt.
For det andre utgjorde ikke markedet noen dominerende koordineringsmekanisme innenfor økonomien. Økonomien var derimot hierarkisk oppbygd, og den økonomiske aktiviteten var underordnet ønsker og beslutninger til noen som stod i en overordnet posisjon. Varebyttet skjedde ikke primært gjennom noen form for fritt salg på et marked, men derimot primært gjennom leveranser av naturalia til den som stod over i hierarkiet.
Merkantilismen: under denne perioden blomstret både innad i landene og mellom landene, og bruken av penger økte. Moter og stil hadde fått større betydning, noe som førte til at byer som Flandern ble til det nye senteret for tekstilproduksjonen. En viktig faktor som bidrog til økt etterspørsel etter tekstiler, var koloniseringen. Markedet var preget av store prisforskjeller mellom de forskjellige markedene, derfor drev en rekke handelsmenn med kjøp av produkt billig i ett marked, for så å selge den samme varen dyrere i et annet marked.
Overskuddet ble nå pløyd tilbake til i nye økonomiske virksomheter fremfor å bli brukt til luksus og konsum. Produksjon av varer til markedet ble viktigere, og kapitalen ble ikke lenger bare brukt til luksusforbruk. Jord og arbeidskraft ble nå en vare som man kunne kjøpe og selge fritt. Det tvang etter hvert bøndene inn til byene hvor de ble produksjonsfaktorer (arbeidskraft). Jorden ble investeringsobjekter og kapitalistene fikk en stadig viktigere rolle. Dette la grunnlaget for den industrielle revolusjonen som kom senere. Prisene ble nå bestemt av forskjellen mellom tilbud og etterspørsel. Kapitalistene begynte derfor å investerte pengene sine der de største fortjenestemulighetene lå. Det resulterte i at økonomien i større grad ble styrt av markedsmekanismene, og ikke av «staten».
4. Hvorfor gikk merkantilismen i oppløsning?
Utover 1700-tallet begynte diverse forfattere og samfunnstenkere, deriblant Adam Smith, å se hvordan merkantilismen blokkerte forskjellige handelsveier og på den måten forhindret samfunnsvekst og verdiskapning. I boken Wealth of Nations presenterer Smith et nytt handelssystem som bygger på frihandel og begrepet laissez faire fikk sin betydning. Oversatt betyr dette la være i fred, innholdsmessig menes det at staten skal holde seg unna handel og økonomi fordi alt dette skal overlates til enkeltindividet alene. Som Smith sier, Enkeltmennesker har motivasjon og egeninteresser som gjør at de hele tiden, hver for seg, trakter etter personlig fortjeneste. Når alle menneskers resultater slås sammen er dette til beste for samfunnet, selv om ingen tenker direkte på dette. Samfunnet er altså tjent med at hver og en sørger for seg selv.
Et velkjent eksempel på at merkantilismen mistet grep i politikken, var da England i 1844 opphevde navigasjonsakten (fra 1651) . Navigasjonsakten tillot kun britiske skip og skip fra landet hvor varene kom fra, å seile inn på britisk farvann for å selge varer. Da denne loven ble avskaffet i 1844, kunne handelsskip fra tredjeland frakte varer inn til England. Et transportfirma fra Tyskland kunne f.eks. frakte norsk tømmer og selge det i England.

UKE 4: Karl Marx (1818-1883)
1. Gjør rede for det sentrale innholdet i Marx’ verditeori
Marx sin verditeori er et analytisk verktøy for å forstå de sammensatte funksjonene i markedsøkonomien. Han mener at det foregår en enkel sirkulasjon av varer i markedet. Det foregikk en markedsbytte, hvor man «selger for å kjøpe». Bytteverdien av de varene som byttes vil alltid representere like store verdier. Bytteverdi vare 1 = Bytteverdi vare 2 (10 Brød = 1 Skjorte) Det er imidlertid uhensiktig for bakeren å gå til skredderen å kjøpe en skjorte, og betale han med 10 brød. Skreddern trenger ikke 10 brød, selv om verdien av brødene tilsvarer verdien av en skjorte. Det skredderen trenger er penger som han kan betale lønnen til svennen med. Bakeren må derfor først selge brødene sine til dem som trenger dem, og få betalt i form av penger som han kan betale skredderen med. Som vi ser har pengene i seg selv ingen verdi. Pengene er kun et sirkulasjonsmiddel. Pengene er kun et «bevis» på hvor stor arbeidsverdi 10 krone seddelen representerer. F.eks.; 10 kroner = 10 brød. [pic] Men hva er det som bestemmer at 1 brød = 1 krone ?
For å svare på dette spørsmålet tar Marx utgangspunkt i Ricardos arbeidsverditeori, og sier at den relative(langsiktige) brødprisen vil være avhengig av hvor mye arbeid som er lagt ned for å produsere dette brødet, og markedsverdien av dette arbeidet.
Verdien av arbeidet vil være avhengig av størrelsen på lønnen, og arbeidernes produktivitet. Siden arbeidernes arbeidskraft er en vare som man kjøpe og selge fritt, vil lønnen de får for sitt arbeid bli bestemt av tilbudet og etterspørselen. Han beregner forskjellen mellom den reelle og den nominelle lønn ut fra prisen på andre varer. I likhet med varer har enhver arbeidskraft en bruksverdi og en bytteverdi. [pic] Arbeidskraftens bruksverdi ligger i arbeidernes evne til å skape verdier. Denne egenskapen vil være avhengig av arbeidernes fysiske forutsetninger, utdannelse og erfaringer. Bytteverdien er den lønnen kapitalisten er villig til å betale for arbeidskraftens bruksverdi. Arbeid er med andre ord en aktivitet, en prosess som ikke i seg selv har noen bytteverdi, men det kan skapes en bytteverdi gjennom arbeidet. Lønnsnivået vil imidlertid aldri bli større en «eksistens minimum», da høyere lønninger medfører redusert profittrate.
Reservearme av arbeidsledige som holder lønningene nede
Marx mener at det hele tiden vil være overflødig arbeidere som sørger for at lønningene ikke skyter i været, og som sørger for at fortjenesten er positiv. Denne reservearmen av arbeidsledige kan rekrutteres på to måter: 1. Direkte - Maskiner som overtar arbeidernes plasser. 2. Indirekte - Nye arbeidere. F.eks. barn ut av skolen, hjemmeværende som søker jobb. Størrelsen på reservearmeen, lønningene og størrelsen på fortjenesten varierer i Marx system. Ved perioder med økende forretningsaktivitet og kapitalakkumulasjon, øker lønningene og størrelsen på resvervearmeen minker. Denne lønnsøkningen fører imidlertid til lavere fortjeneste og kapitalistene bytter da ut arbeidskraften med maskiner. Dette senker lønningene og gir høyere fortjeneste. 2. Karl Marx påstod at det kapitalistiske system til slutt ville ødelegge seg selv. Forklar hvordan han mente dette ville skje. Sentrale begreper er her merverdi, fallende profittrate og klassekamp.
3. Hvorfor mente Marx at kapitalismen var selvdestruktiv?
Det er arbeid som produserer verdier, mente Marx, og med dette mente han fysisk arbeid. Intellektuelt arbeid, f.eks. det som ligger bak organiseringen av en fabrikk, har ingen verdi. Den som eier en fabrikk og derfor tjener penger på sine ansattes fysiske arbeid, han har en «arbeidsfri»inntekt. Grunnen til dette er at arbeideren ved sitt arbeid tilfører råvarene verdi. Verdien av arbeiderens lønn er imidlertid mindre enn den verdi han tilfører råvarene, og denne forskjellen mellom arbeidslønn og tilført verdi tilfaller eieren uten at han egentlig arbeider. Denne forskjellen kalles merverdi, og siden denne merverdien taes fra arbeideren, blir han «utbyttet».
Marx hevdet at det i alle samfunn har vært motstridende interesser mellom to grupper, de velstående og de ikke-velstående, og det er disse som forårsaker motsigelsene i samfunnet. Disse gruppene karakteriseres som klasser, og Marx hevdet at all historie er historien om klassekamp. Disse klassene fungerer som tese og anti-tese i historiens dialektiske prosess.
Ifølge Marx er historien lovmessig, hvilket betyr at den historiske utvikling må være slik at den gjennomløper visse stadier i en bestemt rekkefølge. Hvert stadium innebærer at samfunnet organiseres på en bestemt måte, men som alt annet inneholder hvert enkelt stadium motsigelser. Dette medfører at organiseringen bare kan fungere i en begrenset tidsperiode inntil den har utspilt sin historiske rolle. Deretter vil det komme en omveltning og en ny organisasjonsform vil oppstå, osv.
Kapitalismen karakteriseres ifølge Marx av at produksjonsmidlene eies av noen få, og av at folk flest, arbeiderne, er tvunget til å selge sin arbeidskraft. Med kapitalismen fikk man en meget effektiv måte å organisere samfunnet på, tidligere stadier i historien hadde ifølge Marx hatt en uakseptabelt lav levestandard fordi produksjonen hadde vært for lav. I og med kapitalismen var dette problemet nå løst.
Kapitalismen er et stadium som menneskeheten må gjennomløpe, men på grunn av motsigelsene er den et ustabilt system som må avløses av et annet etter at den har utspilt sin historiske rolle. Dessuten er kapitalismen, ifølge Marx, fundamentalt sett umoralsk. Marx's moralske innvendinger mot kapitalismen kommer vi tilbake til.
Under kapitalismen vil den lønn som arbeiderne får være så lav at de kun vil ha råd til å forsørge seg selv og sin familie, og Marx «forutså» at lønningene og derved levestandarden vil synke etterhvert som tiden går. Dette er en av motsigelsene i kapitalismen. (Allerede på Marx's tid viste det seg at dette ikke var korrekt, og teorien ble derfor endret til å innebære at arbeiderens relative levestandard (i forhold til kapitalistens levestandard) vil synke.)
En annen motsigelse i kapitalismen er det Marx kalte «profittratens fallende tendens». På grunn av automatisering og stadig økende konkurranse mellom produsentene i markedet, vil kapitalistene etterhvert tjene mindre og mindre; profittraten vil falle etterhvert som tiden går. Dette vil føre til økonomiske kriser, og vil etterhvert gjøre kapitalismen mindre og mindre egnet til å produsere det folk trenger av varer og tjenester. Små bedrifter vil bukke under i konkurransen, og de som overlever vil bli større og større. Denne fasen, «sen-kapitalismen», vil bli dominert av færre og færre og større og større monopoler. Denne fasen vil ende med at proletariatet overtar makten fra kapitalistklassen. Derved har man kommet over i det sosialistiske stadium.
I overgangen til det sosialistiske stadium skal statens innblanding i økonomien gradvis økes, flere og flere områder skal gå over fra privat til offentlig drift. Varer og tjenester som under kapitalismen blir tilbudt til en pris på et marked skal gå over til å bli tilbudt «gratis» fra det offentlige. Dette skal skje når et prisfall til null ikke vil medføre øket forbruk - Marx var altså ikke enig i den økonomiske lov som sier at når prisen på en vare/tjeneste synker, vil etterspørselen øke. Finansieringen av det økende antall offentlige oppgaver skal skje ved gradvis høyere skatter. Etterhvert vil mer og mer av den økonomiske virksomhet overtaes av staten, og man får tilslutt en fullstendig offentlig styring av økonomien. Ingen handel og intet arbeid skal finne sted uten at det er organisert av staten. I tillegg skal alle kontrarevolusjonære, dvs. de som er motstandere av denne omlegningen, bekjempes. Under dette systemet kan det ikke tillates at mennesker handler i overennsstemmelse med sin egen fornuft. Dette vil føre til kaos, mente Marx, det er nemlig ikke slik at hvert enkelt menneske selv er i stand til fornuftsmessig tenkning. Grunnen til dette er at fornuften er avhengig av språk, og språket er et sosialt produkt. Siden fornuften derfor er et sosialt produkt er det kun fellesskapet, staten, som kan organisere samfunnet på en rasjonell måte. Marx mente at det er menneskets essens at dets fornuft er kollektiv.

UKE 5: NYKLASSIKERNE
Nyklassisk økonomi er en gruppering av ulike tankesett innenfor økonomi. Det finnes ingen god overensstemmelse om hva som menes med nyklassisk økonomi, da visjonene, problemområdene og andre anliggender varierer mellom de ulike nyklassiske økonomer. Denne artikkelen tar hovedsakelig for seg Alfred Marshalls definisjon av nyklassisk økonomi.
Nyklassikernes visjon av samfunnet kan beskrives med et ord (i hovedtrekk); harmoni. De så på verden som en perfekt maskin, som gikk og gikk. I dette bildet var det ikke plass for kriser eller situasjoner man ikke hadde kontroll over. Da ville verdensbildet med en gang blitt uharmonisk. De gikk vekk fra klassikernes uharmoniske bilde av verdensøkonomien. Nyklassikerne ble farget av naturvitenskapen som var stadig voksende, denne harmoniske likevekten som nyklassikerne var opptatt av hadde sitt opphav hos naturvitenskapen da særlig hos fysikerne. Økonomene forstod at bruken av matematikk hadde en stor del av æren for denne fremgangen. Men de hadde et dilemma hvor verden og dens kaotiske systemer ikke kunne forutsis på lengre sikt. Dette bildet var igjen vanskelig å koble til bildet av en verden som ble sammenlignet med en maskin . Derfor ble det et sentralt tema å identifisere krefter som skapte likevekt i verdensøkonomien, man måtte finne ut en bestemt kombinasjon av pris og mengde som sikret at etterspørselen er lik tilbudet. Denne kombinasjonen er likevektsprisen og likevekstmengden. Med dette i tankene utarbeidet Alfred Marshall en teori som har sin rot i naturvitenskapen, å isolere et bestemt marked og undersøke kreftene som bringer tilbud og etterspørsel i balanse. Dette ble kalt partiell likevektsanalyse, men dette krever at alle variablene holdes uforandret og at det som måtte skje i det ”testede” markedet ikke måtte påvirke de andre markedene.
Så en av forskjellene var at klassikerne mente at kapital oppsamlingen i markedet var dynamisk, og at de forskjellene som kom i det nye kapitalistiske samfunnet ikke kunne sees på som en harmonisk maskin. Mens nyklassikerne mente at verdens marked kunne sees på som en harmonisk maskin. En annen forskjell var at klassikerne forklart prisen ut fra arbeidet, mens nyklassikerne mente prisen ble dannet etter nytteverdien eller ut fra markedet.
Adam Smith hadde argumentert om markedets usynlige hånd. Med dette mente han at dersom alle økonomiske aktører fulgte sine egeninteresser i markeder (enten i kjøp, eller salg av varer eller tjenester) med perfekt konkurranse, ville utfalle tjene alle. Det vil si en situasjon med full rivalisering mellom bedriftene og intet konkurransehindrende samarbeid. Nyklassikerne adopterte denne teorien fra klassikerne, men de gjorde konkurransebegrepet til en tilstand istedetfor en adferd. Med perfekt konkurranse menes i nyklassisk økonomi det at det er et stort antall bedrifter som produserer et homogent/likt produkt, og det finnes ingen etablerings- eller avgangshindringer. I tillegg forfinet de teorien med matematiske termer.
En av de anerkjente nyklassikerne var Alfred Marshall (1842 – 1924). Han skrev boken Principles of Economics som ble utarbeidet i 1870, men publisert i 1890. Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Nyklassisk_%C3%B8konomi»

For å illustrere hva pradigmeskifte, fra klassisk til nyklassisk økonomi, besto i har jeg lagd følgende matrise:

Veksten av marginalanalyser i den nyklassiske tenkningen resulterte i man hovedsakelig fokuserte på mikroøkonomiske problemer, istedefor macro- økonomiske problemer. Ved bruk av høyst abstrakte modeller av husholdninger og bedrifte, prøvde de å forklare hvordan husholdningene og bedriftene prøvde å maksimere profittmulighetene sine. De viktigste nyklassiske økonomene var: - W. S. Jevons - Carl Menger - Lèon Walras - Jeremy Bentham - Alfred Marshall Mål
Det overordnede målet til nyklassikerne var å ta knekken på den klassiske verditeorien. De fant denne teorien utilstrekkelig for å forklare de kreftene som påvirker og bestemmer prisen. De mente at klassikernes verditeori manglet noe. De mente at prisen ikke var avhengig av produksjonskostnadene, arbeidsverdien eller andre kostnader som tilhørte fortiden. At produktet var dyrt å produsere, betydde ikke nødvendigvis at kundene var villig til å betale en høy pris for varene. Når varene kommer på markedet, vil prisen avhenge av hvilken nytte kjøperen forventer å få av produktet. Produsenter som «bommer» på etterspørselen etter deres produkter er smertefulle oppmerksomme på dette. Uttrykkene «dødt lager» og «hyllevarmere» er uttrykk som brukes for å referere til de typer varer som etterspørselen har funket så lavt at prisene er mindre enn produksjonskostnadene. Richard Whately, en tidlig kritiker av Ricardos arbeidsverditeori, sa det omtrent slik en gang i 1930-årene:

UKE 7: John M. Keynes
1. I hvilken grad bidro Keynes til at staten fra mellomkrigstiden fikk en mer aktiv rolle i økonomien enn tidligere?
2. Hva skilte Keynes fra nyklassikerne?
Hvordan verdenskrisen som var på Keynes tid skulle løses var det stor uenighet om. De klassiske økonomene mente at man økonomien selv ville rette opp problemene («Den usynlige hånd»), i følge dem var løsningen på problemene derfor at man ikke skulle foreta seg noe som helt. Økonomien ville regulere seg selv og komme i likevekt igjen hvis myndighetene besinnet seg og ikke gjorde noe som helst med problemene i økonomien. Nyklassikerne mente at løsningen var å redusere lønningene. Det ville øke etterspørselen etter både arbeidskraft og ferdigproduserte produkter. Keynes var imidlertid ikke enige i disse påstandene. Keynes påpekte at hvis lønnsnivået ble redusert ville dette også redusere prisene på varene, da forbrukernes generelle kjøpekraft ville bli redusert. Dette fordi lønn ikke kun er en kostnad, men også den viktigste etterspørselsfunksjonen i økonomien. Keynes kritikk av nyklassikerne • På makronivå manglet kapitalismen en regulerende mekanisme for å sikre full utnyttelse av samfunnets ressurser - OBS! Det var ikke Keynes som oppfant makronivået; han gjeninnførte det. • En statlig, ”hjelpende hånd” måtte supplere den ”usynlige hånd” i markedsøkonomien • Den sirkulære pengestrømmen har lekkasjer (sparing, import og skatt) • Det nyklassiske synet: ”Stivheter” i systemet, særlig på arbeidsmarkedet: arbeiderne og fagbevegelsen måtte akseptere at lønningene sank til ”likevektsnivået”. Da ville ledigheten forsvinne. • Sparingens paradoks - Staten skal etterspørre/ sysselsette i krisetider, - I oppgangstider skal de trekke seg tilbake. - Hvis man bare sparer og ikke investerer i noe, går alt til helvete. • Keynes inspirerte kraftig til utviklingen av nasjonalregnskapssystemer. - Krigen var årsak til dette Krigen Gir økt etterspørsel ! økt inflasjon ! økte skatter. - Det var nødvendig med regnskap for å beregne overskuddsetterspørselen. Kan da beregne skatt etter dette også. - Dette ble vellykket gjeninnført av Churchill

Teori om effektiv etterspørsel

Tilbudet av og etterspørselen etter penger, likviditetspreferansen, bestemmes av renten; renten og kapitalens marginaleffektivitet bestemmer investeringsvolumet; og med en gitt konsumetterspørsel bestemmer investeringsvolumet den samlede effektive etterspørselen, som igjen bestemmer samlet produksjon og inntekt.

Multiplikatorteorien
Multiplikatorteorien viste at en viss initial økning i etterspørselen via for eksempel økte investeringer, økte offentlige utgifter eller lavere skatter til slutt ville generere en betydelig høyere samlet etterspørsel, avhengig av hvor stor andel av disponibel inntekt som blir brukt til konsum.

Keynes løsning: multiplikatoreffekt

• Altså: for å øke investeringsnivået under økonomiske nedgangstider må staten smøre økonomien ved å øke det totale forbruket

• Økt forbruk stimulerer pengesirkulasjonen, som igjen vil resultere i økt investering

• Det totale forbruk = privat forbruk, bedrifters for bruk og offentlig forbruk. Økt offentlig forbruk vil ha gode ringvirkninger på det private og bedriftenes forbruk – multiplikatoreffekten

Keynes betydning og innflytelse
Fra midten av 1930-tallet fikk Keynes sitt syn mer oppslutning blant andre økonomer. «Storhetstiden» for hans teorier kom etter 2. verdenskrig og varte fram til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste økonomer var i denne perioden enige om at man nå hadde funnet et effektivt virkemiddel som kunne hindre konjunkturnedganger av den typen som man hadde hatt tidligere.
Da Amerikanerne bestemte seg for å samle alle verdens stormakter i forbindelse med Bretton Woods konferansen, eller bare "Bretty-W" som enkelte spesialister har valgt å kalle den, var han Storbritannias fremste økonomiske og finansielle representant. På dette møtet overkjørte han imperialistiske og kapitalistiske amerikanere og bidrog dermed til å fremme konseptet velferdsstaten.
På begynnelsen av 1970-tallet fikk man imidlertid nye typer økonomiske problemer. Blant annet dukket fenomenet stagflasjon opp. Det var en kombinasjon av økende prisstigning og produksjonsnedgang, eller i alle fall ikke økning i produksjonen. Stagflasjonen kunne ikke oppheves ved hjelp av de tradisjonelle keynesianistiske etterspørselstimulerende tiltak.

Fysiokratene (1750 - 1776)
Den fysiokratiske skole ble en kortvarig bevegelse. Deres ideer ble utviklet utelukkende i Frankrike, og deres intellektuelle leder, Francois Quesnay, utviklet ideer som hans medfysiokrater aksepterte uten spørsmål.
Deres teorier ble utviklet for å kunne formulere en korrekt økonomisk politikk. Selv om deres teorier var mangelfull i logisk overensstemmelse og i detalj, var deres bygningsteoretiske modeller en nødvendighet for senere økonomiske studier og analyser.

Markedsøkonomiens grunnleggende filosofi:
Fysiokratene utviklet markedsøkonomiens mest grunnleggende filosofi - «laisser faire», som betyr «la det skure». I det ligger det at man skal la markedet selv bestemme den økonomiske utviklingen, hvilke priser man skal ta, hvilke områder man skal satse på osv. osv. Man trenger imidlertid et regelsystem som sørger for at kontrakter og avtaler blir holdt. Dette er statens oppgave, og staten har derfor fått monopol på «makt».

Fysiokratene fokuserte på fysisk produktivitet istedefor verdiproduktivitet. De var med andre ord ikke opptatt av hvordan verdier ble skapt, men i hvordan samfunnets fysiske produksjon skulle øke. Siden fysiokratene ikke forutsa utviklingen av industrien, betraktet de jordbruket som kilden til netto-produktet, og konkluderte dermed med at en Laisses faire politikk ville føre økonomisk vekst, gjennom en effektivisering av jordbruket.

Fysiokratene utviklet ikke pristeorier, men konkluderte med at fri konkur-ranse ville føre til de beste prisene. De hadde tro på de frie markedskreftene og uregulerte markeder. Deres bidrag til microteorien var imidlertid ikke på langt nær så betydningsfulle som deres bidrag til makroteori.