Prolog
Når man mister seg selv, er da man finner seg selv. Når alt er over, kommer alltid minnene blendende tilbake som et kaleidoskop. Alt man har igjen er minnene som vekker deg til en hver tid, men han er likevel borte. Uansett etter alt som har hendt er det ikke slik at jeg ikke vil ha den spennende følelsen, men kanskje jeg ikke bør. Jeg tror en del av meg alltid visste at dette ville skje. Det var ikke det han gjorde eller det han sa, men det var hvordan det føltes. Men alt som går kommer tilbake, og en gang må en lande på jorda og tilbake til realiteten.
Men jeg trodde aldri at jeg kom til å komme til en plass som dette, ikke meg. Men vi tror aldri ting vil skje med oss, men det kan skje alle. Men hvordan kan en djevel se ut som en engel når han smiler til deg? Det er så dumt, at hele selvtilliten og livet skal bli fullstendig ødelagt av noe så dumt og så lite. Ingen sa det skulle være lett.

Kapittel 1
Vinter, sommer, vår og høst. Det er som grupper med folk. Noen er vinter og noen er sommer. En er vår og andre er høst. Bare med mennesker er det så mange flere grupper, og deretter er de gruppene delt inn i flere grupper. Årstidene kan også bli delt inn i følelser, noe som fikk meg til å sitte fast på høst.
Å gå gjennom gangene venneløs og ikke vite hva jeg skal gjøre i matfri for jeg ikke har noen å sitte med er som en hjemløsperson som venter på at regnet skal slutte å falle på seg. Som oftest prøvde jeg å komme meg gjennom gangene uten å bli sett eller lagt merke til. De eneste jeg snakker med gjennom en skoledag er lærerne- om jeg er heldig nok til å være bekymret over.
Men denne dagen var ikke som de alle andre dagene som hadde gått. En jente kom og satte seg med meg på det lille runde bordet i det store havet med mengder med andre folk på mange andre bord. Kanskje hun var som meg, utstøtt og usynlig. Var så vidt jeg snudde hodet mitt mot henne for å gi henne et lite smil.
”Hei. Sam” sier hun og rekte ut hånden mot meg som en stolt og selvsikker person. Jeg nølte med å ta hånden hennes for å riste. Jeg ville først bare se henne. Hun hadde et brunt rufsete kort hår, som om det ikke har blitt børstet på en stund, og klærne hennes var slitne og tilbake på 90 tallet.
”Amelia” sa jeg usikkert i det jeg tok hånden hennes. Å se hvor selvsikker hun er fikk meg til å føle meg mer usikker på meg selv. Det var så mange kontraster med oss. Hun er brunette, jeg er blondine. Hun er mørk i huden, jeg er lys. Hun gikk med klærne som skrek oppmerksomhet fordi det var så utgående, jeg gikk med det mest nøytrale og kjedelige klær for å helst ikke få oppmerksomhet. Hun er som vår, så fullt av blomstring og gjør klart for liv og spenninger, og jeg er som høst, grått, mye regn, og gjør klart for mer mørke og lengre dager.
”åh, gud. Skulle nesten trodd at denne gryteretten er kjøpt rett fra et gatekjøkken” Sam løftet opp en skje med gryterett og deretter lar den smelle ned på tallerkenen med et smell. Som et svar puster jeg litt ekstra hardt ut som et tegn på en liten latter og sender et lite smil.
”du sier ikke mye” sier hun og stirrer bort på meg forventende. Ikke på en irriterende måte men på en måte som at hun ikke har møtt en person som er et veggpryd som meg.
”blir du med å stikke på bensinstasjonen og kjøpe litt spiselig mat?” spurte hun og holdt rundt armen min forventende. Denne jenta virket ganske så sprø, men igjen så er det den eneste som har faktisk har snakket med meg i år, så hvorfor ødelegge sjansen?
”Det er ikke lov å forlate skoleområdet, vi kan bli utvist” jeg våknet til fornuft, dette er fullstendig galt.
” kom igjen, jeg har sett deg rundt om kring. Du skriker om hjelp og oppmerksomhet, men det skriket er bare en liten pust i det fjerne som ingen noen gang kommer til å høre uten den riktige kraften, som er meg.” kanskje Sam hadde rett. Jeg er bare en pust i det fjerne. Kanskje det er på tide å faktisk vokse opp som en solsikke som får oppmerksomhet uten å prøve.
”greit” sier jeg mens leppene mine skjelver og jeg begynner å lure på om det er en dårlig idé.
Hun tok et tak i armen min og vi løp av gården ut av skoleområdet og over veien. Ingen lærere kunne se oss, men om vi blir tatt blir vi begge utvist. Vi sprang til nærmeste bensinstasjon og jeg følte meg ganske pumpa og nesten litt tøff. Jeg måtte lene meg selv på knærne for å få tilbake en normal pust, men det tok ikke lang tid.
”jeg tenker kebab” sier Sam og går inn i bensinstasjonen og jeg er like bak henne.
Hun gikk fram til damen som ekspederte og kjøpte to kebab`er .
”En røyk også” hørte jeg henne si, jeg snudde meg brått mot henne og fikk øyekontakt med damen i kassen. Hun kunne lese fra blikket mitt at Sam ikke var gammel nok til å kjøpe en pakke med røyk.
”Har du leg?” sier hun mistenkelig til Sam
Jeg så Sam begynte å lete ned i den lille vesken som var festet rundt skulderen hennes og hang på hoften.
”jeg vet det er her nede en plass” sier hun mens hun fortsatte å lete. Jeg bare vet at dette kommer til å ende dårlig. Angsten begynner å komme snikende inn på meg og jeg klarer bare å se på Sam i panikk mens hun leter ned i veska si.
”Her” hun drar opp et kort fra vesken, men jeg er for langt borte til å se hva alderen er på det.
Damen ser på Sam og nikker og Sam fikk betale. Jeg bestemte meg for å holde meg taus som vanlig. Det jeg har lært gjennom årene mine på videregående er at du skal holdekjeft om ting.
”Du er ikke gammel nok til å kjøpe røyk, og ikke minst har du ikke lov til å røyke” sier jeg og tar kebaben min ut fra posen. Vi setter oss på en benk utenfor for å spise kebabene.
”Hva så? Med falskt leg er livet så herlig” sier hun og tar seg et sug fra røyken. Jeg spiser kebaben og ser hvordan røyken blir blåst ut fra leppene hennes. Nesten undrende på hvordan folk kan være så avhengig av å røyke. Det er bare røyk og det gjør ikke noe godt for noenting.
”her, prøv” sier hun og rekker røyken ut mot meg.
”neitakk” sier jeg og ler litt nervøst mens jeg skyver hånden hennes forsiktig vekk.
”jo, kom igjen! Å prøve skader deg ikke” Jeg ville prøve, bare for å finne en grunn og hvorfor ikke røyke. Jeg vet jo at det ikke er bra, men hun sier jo at det ikke skader å prøve en gang.
”greit” jeg nøler i det jeg tar røyken men gjør det likevel. Jeg sugde inn røyken og kjente hvordan det svei i halsen og hostet det ut igjen. Det føltes ut som at det gikk både ned gjennom halsen og opp i nesen. Sam bare lo av meg mens jeg prøve å få i meg rein luft for at lungene mine ikke skulle svi mer.
”svir som faen første gang, ikke sant?” sier hun og tar ett til sug. Denne jenta er virkelig noe for seg selv. Men samtidig ved dette øyeblikket vet jeg at hun er den som kan få meg til å komme inn, og føle meg mer i live.

Kapittel 2
Sånn er det bare. Sånn er det bare. Jeg har stirret opp i taket en stund nå. Kort sagt så fant mamma ut at jeg hadde røykt. Hun kunne visst lukte det på milevis avstand. Hvorfor kan du røyke og ikke jeg? Hadde jeg spurt henne.
”fordi” Sa hun nølende og de brune øynene festet seg til gulvet. Det var stille en stund, som om hun hadde gått tom for ord og meninger.
”sånn er det bare” hun smalte igjen døren på smekken og jeg kunne høre det bare føttene hennes gå ned trappen.
De fire ordene er noe som virkelig plager meg.
Sånn er det bare.
Hvorfor er det bare sånn? Hvorfor er det bare sånn at jeg ikke kan gjøre det andre gjør? Hvorfor er det bare sånn at ting bare er sånn. Hjernen min begynner å bli kvalm av forvirrelse og slike setninger bør ikke gjenopptas nær meg, for det kan føre til oppkast.